All posts by Lars

Grått nytt år, rødgrønt lysglimt

Etter Giske-gate gjenstår bare den verste politiske krisa i manns minne.

Teksten stod på trykk i Klassekampen, 13.01.18.

Marsdal_Raymond_KK_13.12.18
Å tape valget for en regjering som inneholder Per Sandberg, Per-Willy Amundsen og Sylvi Listhaug var ikke bare en katastrofe for Ap. Det var et nederlag for hele venstresida.

Jeg myser etter lyspunkter i et grått nytt år. Jeg finner Raymond Johansen.

Med Raymond som anfører i 2015, vant de rødgrønne makta over hovedstaden for første gang siden de dager da vi fortsatt sa «Televerket». Ved valget sist høst gikk den rødgrønne byrådskoalisjonen, med SV, MDG og Rødt som støtteparti, fram 4,4 prosentpoeng, tross Aps tilbakegang på 2,1. Ap gikk klart mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis.

Hva er det Raymond driver med?

Ulikt Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Hadia Tajik, er det sjelden tvil om hvilken side Raymond Johansen står på. Han gjør seg ikke lekker for Venstre og KrF, men regjerer sammen med SV og MDG.

Raymond Johansen stopper velferdsprofitører som vil inn på barnehagebudsjettene. Oslo Ap tør til og med å si at mer plass for levende byliv betyr mindre plass for Høyre-menneskets beste venn, bilen.

Raymond våger. Raymond vinner. Men han ville nok verken våget eller vunnet uten MDG og SV som pådrivere i miljøpolitikken. Og ikke uten Rødt på vippen.

Rødt på vippen? Det rene kaos. Det glade vanvidd. Et skrekkscenario for Ap i hovedstaden. Det manglet ikke på omsorgsfulle advarsler fra høyre.

Men Rødt under Bjørnar Moxnes er ikke en studiesirkel høyt hevet over norsk virkelighet. Like lite som SV under Audun Lysbakken er en verdi- og utenrikspolitisk opposisjon for mødre (av begge kjønn) som overlater det med norsk arbeidsliv og sysselsetting til n’far sjøl, altså Arbeiderpartiet.

Da Moxnes stakk hodet inn i norsk virkelighet, fikk han øye på det samme som Lysbakken: En sterk og vedvarende etterspørsel blant velgerne etter sosialdemokratisk handlekraft. Som Ap-ledelsen sjelden gidder å respondere på. Det er denne virkeligheten SV/Rødt nærmer seg nå.

Et lite påaktet, men betydningsfullt, fenomen i valgkampen 2017 var at SV/Rødt aldri satset på verdipolitikk. Før var det like sikkert som julekvelden på kjerringa at SV-leder Kristin Halvorsen ville bruke valgkampen til å lokke Kvinnelig Velger (32) med et patosfylt angrep på «mørkemenn i KrF». Lysbakkens SV holder seg langt unna verdipolitisk konfliktmakeri.

Mens Frp presterte det ene utspillet verre enn det andre, sto SVs offensive leder gjennom hele valgkampen i 2017 uten å falle for fristelsen. Tenk det: Lysbakken nevnte ikke Listhaug! I stedet bygde SV sin framgang på rettferdighet, rettferdighet og rettferdighet.

Bjørnar Moxnes’ Rødt synes å følge den samme strategien: De politiske konfliktene skal bygges rundt interessebaserte saker som setter de rike mot folk flest, egenrådige eiere mot ansatte, velferdsprofitørene mot skattebetalerne. Ikke på de sakene som Frp vil at norsk politikk skal handle om.

Denne strategien bygger ikke på en forestilling om at de interessebaserte sakene er «viktigere» enn såkalt verdipolitikk, det vil si saker som handler om religion, kultur, legning og så videre. Men det er de interessebaserte sakene som samler og mobiliserer den koalisjonen av velgere i arbeiderklassen og middelklassen som gir venstresiden flertall. De verdipolitiske sakene, derimot, splitter denne velgerkoalisjonen og gir vind i seilene for høyrepopulistiske partier som Frp.

Ved valget i 2017 snakket SV/Rødt om rettferdighet og velferdsprofitører og gikk fram. Jonas Gahr Støre tok patosfylte oppgjør med Sylvi Listhaug. Ap gikk tilbake.

At SV/Rødt marsjerer inn i sosialdemokratiets kjernesaker, som arbeidsliv og rettferdighet, kan bli en større utfordring for Arbeiderpartiet enn Trond Giske. På Oslo-målingen til Respons Analyse i desember hadde SV/Rødt 16,5 prosent. Legger vi til De grønne, hadde de såkalte småpartiene 23,7 prosent.

Trenden vi ser i hovedstaden kan være begynnelsen på en varig overgang av velgere, særlig de yngre, fra Ap til partier med en tydeligere profil. Dette er tendensen i verden omkring oss. Det er radikale typer som Bernie Sanders som har medvind, ikke høyreorienterte Hillary Clinton. Ikke etterfølgerne til den blå Tony Blair, men røde Jeremy Corbyn.

Hvordan dette slår ut for Ap, kommer an på Ap selv. Det er ikke for sent å bli rettvendt.

I Oslo har Raymond Johansen og Bjørnar Moxnes gjort alle rynkede høyremenns dystre bekymringer til skamme. Riktig nok har Rødt stilt knallharde krav når det gjelder velferdsprofitørene. Når Aps byrådsleder i hovedstaden står noenlunde rettvendt i en opinion der 7 av 10 nordmenn vil begrense den privat velferdsprofitt fra barnehagene, er det mye takket være Bjørnar Moxnes. Men det er god stemning, samarbeidet gir resultater og budsjettene forhandles ferdig – ulikt Høyres kaos med Oslo Frp – i god tid.

Med katastrofen i 2017 havarerte strategien som Støre, Giske og Tajik hadde stått sammen om i Ap-ledelsen: Kompromisser med høyresida, lefling med Venstre. Nå må partiet se i motsatt retning. Og kanskje lære litt av Raymond Johansen.

Magnus E. Marsdal
Leder i Manifest Tankesmie
Publisert i Klassekampen 13.1.2018.

EØS på 1-2-3

EØS omslag

EØS-avtalen gir Norge nærmest ubegrenset tilgang på arbeidskraft fra fattigere land. Samtidig setter den grenser for hvordan vi kan regulere vårt eget arbeidsliv.

Er det mulig å stanse sosial dumping innenfor spillereglene til EØS? Kan vi gå ut av EØS uten å rasere norsk eksport og sysselsetting? 
Det haster å finne løsninger på et av de store stridsspørsmålene i vår tid: EØS-avtalens virkninger i arbeidslivet. Men en splittet arbeiderbevegelse krangler internt, begynner den fremmedfiendtlige høyresiden å se kampen mot EUs overstyring av Norge som en mulig velgermagnet.

Det Erna ikke rakk å si

Magnus Marsdal har tatt på seg å formulere utdypningene statsministeren ikke fikk plass til i nyttårstalens korte format:

Vi på den såkalt anstendige høyresiden liker kanskje ikke figurer som Donald Trump eller Per-Willy Amundsen. Men vi trenger dem, og deres kynisk beregnende angrep på minoriteter og klimaforskere og andre syndebukker, for å vinne flertall.

For meg er dette et dilemma. Noen kan se med kritisk blikk på at jeg tar med meg en mann som Per-Willy Amundsen rundt Kongens bord. Jeg leder tross alt det eneste partiet der velgerne har finere bestikk enn partilederen.

Problemet er at uten slike som ham, klarer ikke høyresiden å mobilisere noe flertall. Da får heller ikke Høyres hovedsponsorer skattekuttene som de har bedt om.

Les hele innlegget på dagbladet.no her.

Det_Erna_ikke_rakk_å_si_utsnitt

Kjære Arbeiderpartiet, om jeg bare visste hvorfor

 

Teksten stod på trykk i Klassekampen, 09.12.2017

Kjære_Arbeiderpartiet_utsnitt

Kjære Arbeiderpartiet,

Jeg vet at det du ønsker deg aller mest, i den nåværende situasjonen, ikke er velmente innspill fra folk som ikke stemte på deg i september. Men på samme måte som du trenger andre for å få flertall, trenger vi at du gjør det brukbart på valgdagen.

Og du må ikke tro at vi ikke har følelser for deg, bare fordi vi ikke stemte på deg. Du er partiet min oldefar Trygve viet livet sitt til. Det er sikkert dårlig trøst, men kanskje fint å huske, at mange som ikke stemte på deg har dypere røtter i arbeiderbevegelsen enn de som bestyrer deg i dag.

Det er en sak jeg har ønsket å ta opp med deg. Om det som (ikke) skjedde i valgkampen.

I avisene sto det om to typer som hadde cashet inn over 200 millioner kroner etter å ha drevet private barnehager i ti år. De hadde investert rundt 540 000 kroner. Det blir 81 prosent avkastning på den investeringen. Hvert år i ti år. Uten å ta noen risiko. Risikoen er det kommunen, altså fellesskapet, som tar.

Overskuddene i denne sektoren er ene og alene skapt av skattepengene våre og foreldrebetalingen. Disse pengene var ment for barna i barnehagen.

Jeg kan love deg en ting. Min oldefar Trygve brukte ikke livet sitt på deg, på LO-kongress og partilandsmøte, som leder av partilaget i kommunen, for at du skulle gi mine skattepenger til kommersielle kjeder i form av privat velferdsprofitt.

Men «barnehagesektoren skal være attraktiv å investere i», var din kommentar. Du berømmet de kommersielle eierne i bransjen for «stor samfunnsdugnad». Du stilte deg som garantist for at det fortsatt skal høstes kommersiell gevinst fra fellesskapets barnehagemidler (Arild Grande, barnehage.no, 22.8.).

Du hadde varslet et «retningsvalg» for Norge. Men du løftet knapt et øyenbryn over gladmålingen fra Sentio, som viste at 61 prosent av velgerne er imot at kommersielle eiere tar ut privat profitt fra skattefinansierte sykehjem og barnehager.

61 prosent av velgerne vil ikke være med på å bruke tre milliarder skattekroner i året på Norlandia-kjeden, som ga så dårlig stell til 76 år gamle Åge ved Norlandia Cares bosenter i Moss at det krydde av larver i sårene hans.

Åge hadde betalt skatt til fellesskapet i 50 år. Da hjertet stanset, satte Norlandia Care av seks minutter til å redde ham. De fortsatte ikke livredning fram til ambulansen og hjertestarteren kom, slik de skal.

De to store eierne i Norlandia er blitt milliardærer på skattebetalernes penger. Norlandia kutter kostnader for å øke profitten. Ambulansefolkene i Moss fant hjerteaktivitet, men det var for sent. Åge ble «fratatt sjansen til god vellykket gjenoppliving», skrev de i en resignert rapport.

Ikke så lenge før Åge døde, hadde eierne tatt 102 millioner kroner i utbytte fra Norlandia Care.

Da du sendte Hadia Tajik til å kommentere skandalen på Dagsrevyen, var du tynget av elendige meningsmålinger og det var kort tid til valget. Jeg ventet å få høre det et stort flertall av velgerne vil høre: At vi ikke skal ha kommersielle sugerør inn i fellesskapets eldreomsorg. At profittmotivet er uegnet til å styre virksomheter der mennesker er utlevert til andres makt.

Men det var ikke det du sa. Du ville, i stedet, begynne å «stille krav til de aktørene som det her er snakk om» (Dagsrevyen, 30.8.). Hvilke krav? At pasientens sår skal vaskes, så det ikke går larver i dem?

Du har ikke konkurranseutsatt et sykehjem siden 2003, så vidt jeg vet, men er villig til å dø for Høyres rett til å gjøre det. Du garanterer fortsatt private overskudd fra eldreomsorgen fordi profittstopp, som vi har i skolen, «vil være svært tidkrevende og lite effektivt» (Hadia Tajik, fagbladet.no, 06.09.17).

Jeg kom til å tenke på detektiv Ford Fairlanes udødelige filmreplikk: «Some people play hard to get. I play hard to want.»

Rødt og SV ville få valgkampen til å handle om å stanse velferdsprofitørene. Det ville ikke du. Du foretrakk at den handlet om Sylvi Listhaug.

Hvorfor? Det er dette jeg vil ta opp  med deg. Jeg forstår det ikke.

Hvorfor velger du å opptre som den milde beskytter av Norlandia Care og barnehagebaronene? Det kan åpenbart ikke være fordi du er ute på stemmefiske. Så hvorfor?

Jeg er åpen for at du har en god grunn. Men da må du fortelle meg hva den er. For uten en god grunn, er det ikke politisk bærekraftig det du holder på med nå. Det største venstrepartiet i et land som Norge kan ikke ha som standpunkt at penger vi skatter til felles barnehager og barnevern og eldreomsorg skal forsvinne til investorer som privat velferdsprofitt.

Så gi oss den begrunnelsen. Eller bedre: Bruk denne saken til å komme deg videre, etter det som har skjedd. Vis at du mener alvor med å skille deg fra Høyre. Det beste for landet, det beste for deg.

Husk: At vi ikke stemte på deg, betyr ikke at vi ikke bryr oss om hvordan det går.

Mvh,
Magnus E. Marsdal
Leder i Manifest Tankesmie

Trykt i Klassekampen 9.12.17

 

Gjenhør med våre arrangementer

Vi har nå lagt ut tre podkaster fra våre arrangementer i oktober. De er alle tilgjengelige på vår podkast-side.

Du kan også abonnere på podkaster fra Manifest på iTunes her.


 

11.10.17 på Dattera til Hagen (58 min):
THRANE 200 ÅR: KAMPEN OM FRIHETSBEGREPET

Ida Wangberg fra Manifest Tankesmie intervjuer Magnus E. Marsdal om Arbeiderforeningene, Marcus Thrane og kampen om frihetsbegrepet, basert på hans nye pamflett Thrane. Den demokratiske frihetens pioner. Påfølgende samtale med Petter Vellesen fra Oslo Bygningsarbeiderforening om frihetens vilkår under «de fire frihetene» i EUs felles arbeidsmarked.

Hør opptak fra pamflettlanseringen her. 


14.10.17 på Ingensteds (53 min):
FORLAGET MANIFEST 10 ÅR
Talkshow om politisk sakprosa, radikal forlagsdrift og venstresida anno 2017. I panelet:
Ali Esbati, riksdagsledamot for Vänsterpartiet i Sverige, og tidligere daglig leder i Manifest Tankesmie, Linn Herning, forfatter av boka Velferdsprofitørene og Håkon Kolmannskog, forlagssjef i Samlaget, tidligere forlagssjef i Forlaget Manifest. Programleder: Ingrid Wergeland, nestleder i Manifest Tankesmie.

Hør opptak fra jubileumsfesten her.


25.10.17 på Kulturhuset (1t 8min):
POLITISK PUB: KLIMAJOBBER
Å løse klimakrisen vil kreve store endringer i både samfunn og arbeidsliv. Uten en aktiv fagbevegelse vil vi ikke oppnå rettferdig og bærekraftig utvikling. Endringene skal også skapes lokalt – på arbeidsplassene og i samarbeid mellom bransjer.

Panel med: Morten Svendsen, distriktsleder EL og IT Forbundet Distrikt Oslo/Akershus, Ingunn Gjerstad, leder i Handel og Kontor Region Øst og Mohammed Malik, klubbleder på Tine Kalbakken, NNN. Møteleder: Helene Bank, For velferdsstaten.

Hør opptaket fra arrangementet her.