De rødgrønne regjeringspartiene og Rødt vil ikke oppmuntre til privat helseforsikring gjennom skattefritak.
Disse partiene vil beholde dagens fordelsbeskatning, der helseforsikring gjennom jobben beskattes som inntekt hos den ansatte og utløser arbeidsgiveravgift.
I rapporten «Klassedelt helsevesen?» går Manifest Analyse venstresidens argumenter. Her gjengir vi en kortversjon. For alle argumentene, se rapportens Vedlegg 3.
ARGUMENT: «Privat helseforsikring privilegerer de allerede privilegerte og dette skal ikke fellesskapets midler brukes til å oppmuntre.»
Medlemmene til Ap, SV og Sp i Stortingets finanskomité skriver:
«Disse medlemmer mener at det er sannsynlig at det er velutdannede, høytlønte mannlige arbeidstakere som vil nyte godt av ordningen med privat behandlingsforsikring. Disse medlemmer mener at det er dårlig fordelingspolitikk å gi skattelette til denne gruppen.»
Venstrepartienes antakelse om at private helseforsikringer har en usosial fordelingsprofil synes godt dokumentert (se rapportens kapittel 3).
Men til argumentet om at skattelette til de privilegerte «er dårlig fordelingspolitikk», kan høyrepartiene svare at formålet med tiltaket ikke primært er å gi skattelette, men å gjøre det billigere å tegne privat helseforsikring. Slik vil kanskje flere få tilgang til dette privilegiet.
Dette er et relevant argument. Men det forutsetter at økt utbredelse av privat helseforsikring er ønskelig. Det mener ikke venstrepartiene.
Slik argumenterer SVs Heikki Holmås i Stortinget:
«… flesteparten av dem som blir syke, finner vi i sektorer med lavtlønte yrker. Det er veldig mange lavtlønte helsearbeidere som blir syke, det er veldig mange som jobber i renholdsbransjen og andre lavtlønte serviceyrker, som blir syke.
De får ikke nyte særlig godt av dette tiltaket. Det gjør folk som jobber i høylønnsyrker.
Hvis arbeidsgiverne skulle bruke penger på ett tiltak for å få ned sykefraværet, burde de heller bruke dem på forebyggende arbeid.»
ARGUMENT: «Private behandlingstilbud tar ressurser fra det offentlige helsevesenet.»
De rødgrønne på Stortinget mener private helseforsikringer, ved å øke omsetningen i private sykehus og klinikker, tapper det offentlige helsevesenet for viktige ressurser:
«Disse medlemmer vil understreke at mangelen på helsepersonell innebærer at all oppbygging av privat helsetjeneste utenfor helseforetakenes planer, vil skjerpe konkurransen om og prisen på helsepersonell og forsterke mangelen på helsepersonell.
Disse medlemmer ser at private tilbud vanligvis bare etableres i de største byene, og at det fører til enda større vanskeligheter med å fordele personell det er mangel på til det regionale og desentrale helsevesenet.
Disse medlemmer ønsker en helsetjeneste som er tilgjengelig for alle etter behov og ønsker ikke et skattesystem som oppmuntrer til skjev fordeling av helsetjenester.»
Det må være riktig at jo større andel av en begrenset mengde helsepersonell som jobber i privat virksomhet, jo mindre andel blir igjen til det offentlige helsevesenet.
Når det gjelder påstanden om at privatklinikker gir skjerpet konkurranse om arbeidskraft og driver opp kostnadsnivået, illustrerer den private Feiringklinikken i Oslo at de rødgrønne kan ha et poeng.
«På Feiringklinikken tjener legene opptil to til tre ganger så mye som hos oss,» uttaler Einar Bugge, klinikksjef ved hjerte- og lungeklinikken på Universitetssykehuset Nord-Norge.
Skattelistene tyder på at Feiringklinikkens leger i 2007 tjente mellom to og 3,5 millioner kroner i året.
ARGUMENT «Offentlig styrt prioritering av yrkesaktive er mer rettferdig.»
Det offentlige har egne ordninger for å få yrkesaktive raskt behandlet og tilbake i jobb (i dag kalt «Raskere tilbake»). De rødgrønne argumenterer med at slike systemer gir mer rettferdig fordeling enn å støtte private helseforsikringer med skattefritak
Det er sannsynligvis at denne ordninger fungerer mer fordelingsrettferdig enn privat forsikring fordelt etter bedriftsleders forgodtbefinnende. Samtidig er dagens «Raskere tilbake» på ingen måte en «universell» ordning
Når tilgang til helsetjenester knyttes til posisjon i arbeidsmarkedet, skapes lett et A- og B-lag i befolkningen. De rødgrønne partiene aksepterer i og med «Raskere tilbake» å ta et steg vekk fra det medisinske likhetsprinsippet, noe som kan svekke deres likhetsargumenter mot privat helseforsikring.
Samtidig kan «Raskere tilbake» tenkes å underminere markedet for private helseforsikringer og dermed framveksten av en sterk kommersiell helsesektor i Norge. Dette kan i så fall få større betydning for likhetsprinsippets overlevelse enn ulikheten som aksepteres i og med «Raskere tilbake».
De rødgrønne partiene står her overfor et politisk dilemma.
