AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 14. november
Klassekampen skrev på fredag om hvordan det greske parlamentet jenket på sine egne prosedyreregler da den stemte gjennom nye dekreter fra «troikaen», mens 100.000 mennesker demonstrerte utenfor. Aftenposten rapporterte noen dager tidligere om bordeller som sponser fotballag og skoler. Slike oppfinnsomme påfunn vil vi nok å se mer av etter hvert som offentlige institusjoner tappes for penger og landet avindustrialiseres.
I store deler av Europa pågår det et dramatisk sammenbrudd av demokratiske institusjoner og sosiale kontrakter. Utdanningssystemet og helsevesenet rammes hardt. I Hellas stopper tilgangen på viktige medisiner opp. I Portugal privatiseres sykehus. I de kriserammede landene har selvmordstallene økt kraftig. I forrige uke hoppet en 53 år gammel spansk kvinne fra balkongen da hun ble kastet ut fra leiligheten sin – noe som rammer 500 spanjoler hver dag.
De økonomiene som har fått redningspakker, har fortsatt å stå stille eller krympe, statsgjelden har økt i forhold til BNP, og ikke minst har arbeidsløsheten skutt i været. I både Hellas og Spania er over 25 prosent av arbeidskraften uten jobb. Tallene for Portugal og Irland er over 15 prosent. All tidligere erfaring viser at kostnadene ved denne arbeidsløsheten – i form av fattigdom, depresjon, kriminalitet, misbruk – vil tynge disse landene også lenge etter et eventuelt framtidig oppsving i økonomien.
Det faktiske innholdet i de «reformene» landene påtvinges, er at produksjonskapasitet ødelegges, og at retten til framtidige betalingsstrømmer plyndres. Det gjelder alt fra naturressurser som selges til pensjonsrettigheter som oppheves.
De politikerne i EUs kjerneland, særlig i Tyskland, som fronter krisepakkene, vil signalisere at de står for hardbarket økonomisk fornuft, og at de dermed forsvarer sine egne skattebetaleres interesser. I virkeligheten er sammenligningen nobelprisvinneren Joseph Stiglitz bruker, om nedskjæringspolitikken som en «selvmordspakt», mer passende.
Dynamikken i denne katastrofale prosessen er naturligvis ikke upåvirket av økonomiske interesser. Den tyske kapitalen har tjent godt på kombinasjonen av at reallønninger for tyske arbeidere har stått stille eller sunket, og at konkurrentlandene samtidig har måttet bruke en valuta som er for høyt vurdert for dem. Eurokonstruksjonen har dermed skapt store handelsunderskudd i «periferilandene»: Sør-Europa og Irland. Disse underskuddene har blitt finansiert gjennom private og offentlige lån. Det er i all hovedsak banker i kjernelandene som har stått for disse lånene, som har generert betydelige inntekter for disse bankene. I midten av 2008 hadde franske og tyske banker rundt 600 milliarder euro hver i eksponering mot landene i periferien. Når den risikoen man allerede har tatt betalt for faktisk ble materialisert grep EU-systemet inn.
Da Roosevelt gjennomførte sin New Deal for å møte kollapsen i 1929, ble han, som økonomen James K. Galbraith har påpekt, lagt for hat av datidens oligarker. Dette til tross for at omleggingen førte til økonomisk restitusjon og bedre forretningsmuligheter. Årsaken var at Roosevelt utfordret og ødela deler av det sosiale maktsystemet. Selv om samfunnsøkonomien blomstret, måtte oligarkenes relative rolle bli mindre.
Roosevelt kunne likevel drive igjennom mye av politikken sin basert på demokratisk legitimitet. Dette gjaldt også de europeiske regjeringene som gjorde folkelige krav om til reformpolitikk.
I dagens EU ruller den sammenvokste politisk-økonomiske eliten tilbake en rekke rettigheter som folk i Europa har kjempet frem. Det gjøres ved at ikke-folkevalgte institusjoner, med EU-byråkratiet som katalysator, raskt får større rettigheter.
Når flere søreuropeiske fagforeninger nettopp i dag organiserer streiker og demonstrasjoner, forsvarer de derfor mer enn lønninger og arbeidsvilkår. De injiserer litt håp i det hardt pressede demokratiet i Europa. Det store spørsmålet bør ikke være hvorfor de protesterer, men hvorfor man har sett så lite aktiv solidaritet med dem i andre land som ikke er rammet like hardt. Det kan komme til å koste oss dyrt.
Ali Esbati
Økonom i Manifest Analyse
