At folk som har det trangt fra før, skal få enda mindre provoserer mange.
Trykket i LO Aktuelt nr. 6 2010
AV INGRID WERGELAND
«Det er lettest å ta fra dem som har minst, de rike (Stein Erik Hagen og co) skaper for mye rabalder.» «La politikerne leve på uføretrygd et år selv, og komme tilbake til saken etterpå». «Hva med å kutte i politikernes lønn i stedet?». Utsagnene kommer fra folk i Facebook-gruppen «Nei til kutt i uførepensjonen- den er allerede for lav.»
I løpet av året skal Stortinget behandle endring av uførepensjonen. Resultatet, hvis de følger Uførepensjonsutvalgets forslag, kan bli at uføre mister 43 000 kroner i året, viser tall fra kunnskapssenteret De Facto. At folk som har det trangt fra før, skal få enda mindre provoserer mange. I disse dager lanseres aksjonen «Forsvar dagens uføretrygd», organisert av LO i de store byene, Norsk Handikapforbund, Kvinner på tvers og flere. Unio har med sin høringsuttalelse vært svært kritisk til kuttene og på LO-kongressen i fjor ble det vedtatt at: «LO mener ytelsene til uføre må ligge minst på dagens nivå.» Manifest senter for samfunnsanalyse og Forlaget Manifest kommer med pamfletten «Uførepensjon ABC».
Endringene foreslått av Uførepensjonsutvalget (NOU 2007:4) er dramatiske. De tre viktigste kuttene kommer ved å redusere uføres alderspensjon på 18 prosent (såkalt levealderjustering), å fjerne barnetillegget med 22 000 kroner per barn, og ved skatteøkning, fordi uføre ikke lenger skal skattes som pensjonister, men som lønnsmottakere (fra uførepensjon til uførestønad).
Tankegangen bak kuttene kjenner vi igjen fra sykelønnsdebatten. Nemlig at menneskers viktigste drivkraft er økonomiske insentiver. Og påstanden som stadig lurer, er at det skal lønne seg å jobbe. Noe vi jo absolutt vet at det gjør. Men høyresiden gjentar dette igjen og igjen, og sier man noe mange nok ganger, kan man begynne å tro at det er noe i det. Det er ikke mer penger å få på stønad enn gjennom jobb. Den canadiske økonomen John K. Galbraith (1908-2006) sa: «Det er en merkelig idé at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere». Folk ønsker ikke å bli ufør, og det krever ikke mye kjennskap til NAV for å vite at det ikke er lett å bli det heller.
Nesten halvparten (42 prosent) av oss går ut av arbeidslivet som ufør. Selv om dette kan ramme alle, er det noen som blir det oftere enn andre. Det er en klar klasseforskjell på hvem som blir arbeidsufør. Folk med lav utdanning og lav lønn blir oftere ufør enn de med høy utdanning og høy lønn. En undersøkelse gjort av Statistisk sentralbyrå (2007) viste at de som er mest utsatt for uførhet er folk innen helse og sosial, industri, handel, hotell og restaurant, transport og bygg- og anleggsarbeidere. Typiske arbeideryrker altså. Dette handler om folk som har jobbet lenge i tunge yrker, og som de siste årene før alderspensjon blir uføretrygdet. Og nå er det de som skal få mindre.
Når folk lager rabalder mot de varslede kuttene i uføretrygden, slik vi ser både på nettsamfunn og gjennom aksjonen «Forsvar dagens uføretrygd», er det ut fra en ryggmarksrefleks for solidaritet og rettferdighet.
Det er verdt å minne om at det er et politisk valg om man vil spare penger ved å ta fra de som har lite fra før.
