Å kalle seg sosialdemokrat uten å anerkjenne streikevåpenets verdi, er som å kalle seg elektriker uten å anerkjenne Ohms lov.
AV MAGNUS E. MARSDAL
Publisert i Dagsavisen 8.1.2014.
En mektig bedriftseier mener «streikevåpenet er gått ut på dato». Man skulle tro setningen mangler et «ikke» for å bli en nyhet. Når Trond Mohns utspill likevel beveger Bergensavisen til et oppslag (28/12), er det fordi han er «Ap-mann og sosialdemokrat på sin hals.»
Mohn ber arbeiderne kaste sitt viktigste maktmiddel på historiens skraphaug og i stedet «sette seg rundt bordet og komme fram til løsninger.»
Det minner meg om den gangen jeg og Manifest-teamet reiste sammen med norske fagforeninger til konferanse i Litauens hovedstad. «How does it work, this Norwegian Model?». Det var det store spørsmålet for de fagorganiserte vi møtte i Vilnius.
De spurte: «Vi har fått høre at fagbevegelsen i Norge setter seg rundt bordet med staten og eierne, og så får dere noe ut av det. Men hver gang vi setter oss ned med staten og kapitalen, så tar de noe fra oss. Hva er den norske hemmeligheten?»
Jeg skal komme tilbake svaret.
Først litt om Trond Mohns begrunnelse for at fagbevegelsen bør erklære streiken død og maktesløs: «Se bare på den høye arbeidsløsheten i Europa.»
Det lyder som om mektige fagforbunds misbruk av streikeretten ligger til grunn for det som nå skjer i et Spania med over 50 prosent arbeidsløshet blant unge eller et Aten der flere og flere fattige må etterlate barnet sitt på kirketrappen. Har fagbevegelsen skylda for kapitalismens krise?
I virkelighetens verden ble tiårene fram mot utbruddet av krisa ikke preget av fagbevegelsens makt, men fallende andel fagorganiserte i de fleste vestlige land. I tiårene etter 1980 er det ikke arbeiderne som har økt sin makt, men kapitaleierne.
I EU-området har andelen av verdiskapingen som går til de ansatte, falt markant. Disse verdiene havner i stedet hos de stadig rikere makthaverne innen samfunnets øverste 1 prosent.
Arbeidsfolk flest i USA og Europa har ikke grabbet til seg, de har opplevd svikt i inntektsutviklingen. Som kompensasjon fikk de øke sin gjeld til bristepunktet. Og forbi. Det var krisedrivende.
Svekket kjøpekraftsutvikling blant folk flest fikk mange kapitaleiere til å nedprioritere reell produksjon og satse på spekulasjonsbobler som blåses til bristepunktet. Og forbi. Det var krisedrivende.
Selv økonomer fra høyreorienterte Verdensbanken og Pengefondet har de siste årene innrømmet at den økende ulikheten bidro til krisa som nå formørker framtida for så mange familier.
Trond Mohn risikerer å rette baker for smed.
De fagorganiserte vi møtte i Vilnius var blitt fortalt den samme historien om «den norske modellen» som Mohn synes å tro på: «Mens andre land driver med streik og konflikt, har nordmennene forhandling og harmoni.» Og nå ville altså litauerne vite hvordan godsnakking med staten og kapitalen kunne gi LO i Norge så gode resultater.
Vi ville vise dem røttene til treet hvis frukt de beundrer.
Med 18 prosent arbeidsløshet blant de fagorganiserte, var Norges situasjon i mai 1921 ikke så ulik det fagbevegelsen står overfor i Sør-Europa i dag.
Da Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) utnyttet krisa til å presse fram lønnsnedslag, svarte LO-ledelsen med å ta 120.000 arbeidere ut i en storstreik som ble bare opptakten til et turbulent tiår i norsk arbeidsliv.
I 1924 møtte NAF den sju måneder lange «jernstreiken» i Oslo med en lockout som fratok 50.000 arbeidere arbeid og inntekt, mens staten bøtela redaktører, Martin Tranmæl var en av dem, for å ytre støtte til de streikende.
Da LOs ledere få år senere godtok statens voldgift og lønnsnedslag på 15 prosent, vedtok bygningsarbeidernes medlemsmøter «enstemmig og til voldsom begeistring» å gå til ulovlig streik. Staten truet med fengsel, straffeforfulgte aviser som støttet arbeiderne og stoppet enhver sosialstøtte til de streikende.
Da mobiliserte AUF og en rekke intellektuelle massivt for bygningsarbeiderne, som klarte å føre kampen tvers gjennom lov til seier. Staten og kapitalen måtte kapitulere. NAF ville ha hevn.
Ved neste krise, i 1931, kastet bedriftseierne ut 60.000 ansatte i seks måneder. Målet med storlockouten var å disiplinere arbeiderne til å godta lønnsnedslag. Resultatet ble tariffmessig «uavgjort», 7,6 millioner tapte arbeidsdager og framgang for LO, som nå hadde sterkere samhold enn noen gang.
I denne situasjonen fryktet lederen for Norsk Arbeidsgiverforening styrken til grunnplanet i arbeiderbevegelsen. Uten kompromisser som kan stagge «de elementer som nå raser dernede,» mente han, «vil det se meget mørkt ut for oss.»
Slik gikk det til. Det var streikevåpenet som skapte maktbalansen som la grunnlaget for den berømte Hovedavtalen av 1935 og dermed for «den norske modellen». Det var ikke makthavernes omtanke som skapte disse resultatene, men fagbevegelsens egen styrke.
Slik er det også i dag. Uten streiken som maktmiddel, vil forbundenes forhandlere være maktesløse rundt de mektiges bord. Så har da også LO fortsatt gigantiske streikekasser.
«Den norske hemmeligheten» vi avslørte for våre venner i Vilnius er denne:
Uten streiken som maktmiddel, ingen maktbalanse. Uten maktbalansen, intet mektig sosialdemokrati. Ingen Arbeidsmiljølov. Ingen såkalt norsk modell.
Streikemakten er forutsetningen for alt Trond Mohn som sosialdemokrat skal være glad i, inkludert fred og ro. Nettopp fordi fagbevegelsen har etablert en viss maktbalanse, har det vært mulig å utvikle et humant norsk arbeidsliv langs en stort sett fredelig forhandlingsvei.
Å kalle seg sosialdemokrat uten å anerkjenne streikevåpenets verdi, er som å kalle seg elektriker uten å anerkjenne Ohms lov.
Det er interessant å se Bergens Tidende kommentere Trond Mohns utspill på lederplass: «Streik er arbeidstakeres ultimate maktmiddel, ofte det eneste,» skriver den selverklært borgerlige avisen. «Det ville være dumt av fagbevegelsen å oppgi streik som maktmiddel.» Det er selvsagt legitimt at Trond Mohn foreslår at fagbevegelsen bør gjøre det likevel.
Samtidig er det nyttig, også for kriserammede folk lenger øst og sør i Europa, å kjenne vår historie. Den viser at det fins alternativer til kapitulasjon som kan være verdt å vurdere.
