De danske Socialdemokraternes partiformann gir Sylvi Listhaug noe å strekke seg etter.
AV MAGNUS ENGEN MARSDAL
På trykk i Klassekampen 10.02.2018
Mette Frederiksen vil avskaffe retten til å søke asyl i Danmark, fordi ikke-vestlige mennesker «presser vår velferdsmodell». Snart kan Jonas Gahr Støre komme til samme konklusjon.Jeg tror ikke Støre ønsker seg dit.
Det gjorde nok ikke Mette Frederiksen heller. Slik danskene ikke har ønsket seg mer økonomisk ulikhet, men den har økt konstant siden 1990-tallet. De velstående lever ti år lengre enn de lavtlønte, sosial dumping strømmer inn over Danmarks grenser, barnefattigdommen har økt med 28 prosent på ett år.
Den økende utryggheten som hjemsøker arbeidsliv og samfunnsliv i det ene landet etter det andre, henger sammen med at etterkrigstiårenes sosialdemokratisk forutsigbare rammer rundt yrkeslivet, blir fortrengt av en markedsliberalisme som intensiverer konkurransen på alle områder og øker andelen utrygge ansettelser. Den samme ideologien skroter ideen om at fellesskap fungerer, til fordel for mantraet «individenes eget ansvar». For eksempel ansvaret for å sikre din egen pensjon.
Det kinkige for de sosialdemokratiske lederne, er at de er svorne tilhengere av det samme EUs indre marked som er den viktigste pådriveren, i vår del av verden, for denne prosessen. Når sosial dumping over landegrensene undergraver vilkår vi har kjempet for i 100 år og utryggheten brer seg i arbeidslivet, står de sosialdemokratiske partiene uten evne til å formulere hva som er problemet. Det kan jo ikke være EU.
Slik har problemformuleringsprivilegiet, som arbeiderbevegelsen kjempet til seg på 1900-tallet, blitt overtatt av andre. Mens EU-glade sosialdemokrater har vært på akademisk seminar om «globalisering», har fremmedfiendtlige høyrepopulister tegnet opp et overtydelig fiendebilde av «de fremmede».
Den som vinner kampen om problemformuleringen, vinner vanligvis kampen om løsningene. For 100 år siden så staten på arbeidsløshet som en skavank ved den enkelte. Nød og kriminalitet i de fattiges byområder var uttrykk for egenskaper ved de som bodde der. Arbeiderbevegelsen kontret med en analyse som sa at arbeidsløshet og ekskludering først og fremst er et samfunnsproblem. I stedet for straff, disiplinering og politioppbud, ble løsningene derfor sosial boligpolitikk, dagpenger ved arbeidsløshet og en politikk for full sysselsetting.
Nå er de danske Socialdemokraterne et annet sted. I likhet med høyresiden, omtaler partiet de fattigste bydelene i Danmark som «gettoer». Begrepet «getto», i likhet med «parallellsamfunn», antyder at problemene i disse bydelene skyldes egenskaper ved menneskene som samles i dem.
På den danske regjeringens offisielle «getto-liste» står boligområder som skårer ufordelaktig på tre av fem kriterier: Arbeidsløshet, fattigdom, lavt utdanningsnivå, andel domfelte eller andel med ikke-vestlig bakgrunn. Men dette er ikke gettoer, i betydningen etnisk ensartede områder der én bestemt gruppe ønsker å avsondre seg fra samfunnet. De er etnisk sammensatte bydeler, som mange av innbyggerne vil flytte fra straks de får råd. Disse stedene er ingen årsak, men en virkning. De produserer ikke kapitalismens arbeidsløshet, men ansamlinger av mennesker som arbeidsmarked ikke vil ha.
Socialdemokraternes partileder Mette Frederiksens kommenterer den lave sysselsetting på disse stedene med at det fins «mange med ikke-vestlig bakgrunn som ikke bidrar med særlig mye, dessverre». Det sier litt om hvilken definisjonsmakt Dansk Folkeparti har vunnet, når Frederiksen nå utroper integrering av ikke-vestlige innvandrere til «den største utfordringen i det danske samfunnet». Den sosialdemokratiske analysen er at disse ikke-vestlige menneskene «presser vår velferdsmodell, vår lave ulikhet og vår måte å leve på».
Løsningene er like moderne som analysen: Ta sosialstønaden fra innvandrere som ikke stiller til 37 timers pliktaktivitet hver uke. Opprett egne politienheter inn i de utsatte boligområdene. Og avskaff asylretten i Danmark. En fordel med denne politikken er at politikeren kan vise handlekraft uten å frykte represalier fra flyktningene. Slik er det jo ikke med EU-kommisjonen.
Vi ser dessverre en tendens i samme retning i Sverige, der statsminister Stefan Löfven heiser «integrering» og «lov og orden» til topps i Sossarnas valgkampstrategi. Alternativet til å konkurrere i den autoritære høyresidens paradegrein, kunne vært å lytte mer følsomt til hvordan de omtaler flyktninger og arbeidsløse innvandrere.
«De» mangler arbeidsmoral. «De» utnytter systemet. Vi har ikke råd til dem, når de holder på sånn, de knekker vår elskede velferdsstat! Har ikke dette samme klang som den tradisjonelle nedlatenheten i hvordan de konservative alltid har snakket om helt nordiske innbyggere når vi er arbeidsløse, mottar sykepenger eller går på uføretrygd?
I gjenkjennelsen – et glimt av en felles motstander – ligger en spire til en solidaritet som, kanskje, kunne ha bredde nok til å vinne flertall for progressiv samfunnsendring, slik vi gjorde på 1900-tallet. Men sosialdemokratiets ledere er visst ikke helt der. I alle fall ikke de danske.
