Cathrine Sandnes skriver om Hillary Clinton i sin helgekommentar i Dagbladet:
Før Hillary Clinton gikk på scenen i Brooklyn, onsdag morgen denne uken, og holdt sin seierstale, rullet gamle filmklipp fra kvinnekampen over storskjermen.
I teorien skulle sånne som meg ha grått av glede. Voksne middelaldrende middelklassekvinner som vet, både av erfaring, statistikk og historie, at kvinner har måttet slåss for rettigheter man i dag tar for gitt. I USA er det mindre enn hundre år siden de fikk stemmerett – svarte menn fikk stemmerett før svarte så vel som hvite kvinner. I teorien skulle vi altså ha kjent et løft, litt på samme måte som da Obama vant nominasjonskampen for åtte år siden. Selv vi som ikke er svarte kunne kjenne det, følelsen av triumf, rettferdighet og håp.
Denne gangen er det litt mer som med Erna Solberg, egentlig. Når det først skal være en politisk leder man ikke ønsker seg, så er det kanskje bedre at vedkommende er kvinne enn nok en mann. Men det beste med henne er egentlig at Siv Jensen er verre.
