Det avgjørende for norsk velstand i framtida er ikke hvordan det går med oljebransjen, men hvordan vi utvikler den felles arbeidsinnsatsen.

Av Ida Søraunet Wangberg, utreder i Manifest Tankesmie.

Kronikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad 2. september 2015.

Nesten uten at vi har lagt merke til det, har innsjekking av bagasje på norske flyplasser gått fra å være en stressa opplevelse i lang kø, til å bli en kjapp rutine man gjør unna på noen få strakser. Bortsett fra litt knoting med å få festet bagasjelappen på riktig måte, har innsjekkingsautomatene effektivisert flyreisen for oss flypassasjerer. Samtidig sparer de flyselskapene for store lønnsutgifter, siden det trengs mindre bemanning i innsjekkingsskrankene. Automatene har med andre ord økt produktiviteten i flybransjen, fordi det nå trengs færre årsverk for å gjøre samme jobb som tidligere.

Det er ingen tilfeldighet at norske flyplasser har ligget flere år foran resten av Europa og USA i denne utviklingen. I Norge er vi spesielt flinke til å ta i bruk ny teknologi som dette, og det er med på å plassere oss i verdenstoppen når det gjelder produktivitet, altså hvor mye vi får ut av hver arbeidstime.

Små lønnsforskjeller

En viktig årsak til at vi er så gode til å ta i bruk ny teknologi, er de relativt små lønnsforskjellene vi har i Norge. Gjennom å organisere seg i fagforeninger, har arbeidstakerne tatt lønnsdannelsen ut av markedet og inn under en viss demokratisk kontroll gjennom sentrale lønnsforhandlinger. Dermed holdes de høyeste lønningene igjen, mens de lavtlønte yrkene får mer enn de ville gjort dersom lønnsdannelsen hadde vært overlatt til markedet. Arbeidskraften i lavtlønte yrker blir dermed dyr, noe som gjør det lønnsomt å investere i maskiner som kan overta enkle, manuelle arbeidsoppgaver. I land med store lønnsforskjeller og lave minstelønninger blir ikke slike investeringer like lønnsomme, fordi det er billigere å sette folk til å gjøre den samme jobben for ei lønn det knapt går an å leve av.

Noe av det samme ser vi for eksempel i byggenæringen i Norge, der produktiviteten har vært fallende det siste tiåret. En viktig årsak til det er tilgangen på billig og ufaglært arbeidskraft fra EØS-området, som har ført med seg store endringer på byggeplassene. Der man før leide inn gravemaskin med påmontert pigg for å rive en bygning, leies det i dag inn sju mann som hamrer med håndholdt piggmaskin. Det er billig, men ikke spesielt produktivt. Samfunnsøkonomisk lønnsomt er det heller ikke, dersom arbeidstakerne får kroppene ødelagt av vibrasjonsskader og blir uføre.

Ikke et mål, men et virkemiddel

Høy produktivitet er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel til å oppnå et godt samfunn med vekst og velferd som kommer alle til gode. Jo høyere produktivitet vi har, jo færre timer trenger vi som samfunn å legge inn for å dekke våre grunnleggende behov. Den stadige nedkortingen av arbeidstid vi har opplevd i Norge, fra åttetimersdagen ble innført i 1919 til dagens 37,5 times arbeidsuke med fem uker ferie, hadde vært umulig å gjennomføre uten produktivitetsveksten vi samtidig har sett i det norske arbeidslivet.

Høy produktivitetsøkning i bransjer der dette er mulig, gjør også at vi kan flytte arbeidskraft til områder i samfunnet som ikke er like lette å automatisere og effektivisere, som for eksempel velferdstjenestene våre. Mens datateknologi og nettbank har overtatt jobbene til tusenvis av bankansatte i filialer over hele landet, trengs det fremdeles like mange lærere i norske klasserom, selv om elevene har fått datamaskiner som arbeidsverktøy. Forutsetningen for at denne kontinuerlige omstillingen i arbeidslivet skal fungere på en god måte, er at vi har kunnskapsrike arbeidstakere og velferdsordninger med blant annet arbeidsledighetstrygd og omskoleringstiltak.

Ingen er mot

Det er vanskelig å finne noen som er imot produktivitetsøkning. Likevel ser vi til stadighet angrep på noen av de viktigste forutsetningene for den høye produktiviteten i det norske arbeidslivet.

NHO-direktør Kristin Skogen Lund uttalte nylig til avisa Klassekampen at små lønnsforskjeller fører til at arbeidskraftens kompetanse ikke utnyttes fullt ut, og at vi derfor «tåler noe høyere lønnsforskjeller og flere midlertidige ansettelser” i Norge, fordi ”vi tror det vil føre til økt verdiskaping og derfor også bedre velferd”.

Ifølge nyliberal økonomisk teori har Norge for sterke fagforeninger, for store lønnsforskjeller, for stor offentlig sektor og for høye skatter. Men nyliberalistenes kart stemmer ikke med terrenget. Norsk økonomi har høyere vekst, høyere effektivitet og høyere sysselsetting enn så å si alle land i hele verden.

”Oljen”, er forklaringen mange kommer med, men den forklarer ikke hele bildet. Den forrige regjeringens perspektivmelding regner med at arbeid på lang sikt utgjør 80 prosent av nasjonalformuen, mens olje og finanskapital står for til sammen 8 prosent.

Vi lever av arbeid

Det er altså først og fremst arbeid – og ikke olje – vi lever av i dette landet. Det avgjørende for norsk velstand i framtida er derfor ikke hvordan det går med oljebransjen, men hvordan vi bruker den kunnskapen og kompetansen som norske arbeidstakere sitter på, og hvordan vi organiserer og utvikler den felles arbeidsinnsatsen. Det må vi ikke glemme når vi nå står overfor en omstilling der vi må dra nytte av arbeidskraften, kunnskapen og kompetansen til de som nå har mistet jobben i oljebransjen i andre produktive næringer.

Det er ikke på tross av fellesskapsløsningene det har gått så bra med Norge så langt. Det er nettopp på grunn av små lønnsforskjeller, sterke fagforeninger og en godt utbygd velferdsstat at norske arbeidstakere er blant de mest produktive og omstillingsdyktige i verden. Norsk økonomi står overfor store utfordringer i dag. Men det er ingen tvil om at de samarbeidsløsningene vi har bygd opp i arbeidslivet gir oss et godt utgangspunkt for å takle dem. Det er ikke individuelle, privatiserte løsninger som styrker økonomien og velferden vår. Det er fellesskapet som fungerer, det er fellesskapet som bygger og trygger landet.