Monthly Archives: mars 2012

Utdanning på eget ansvar

Manifest Analyse lanserer i anledning Manifest Årskonferanse notat 1-2012: «Utdanning på eget ansvar. Tilgang på læreplasser for elever på yrkesfaglige studieretninger».


Noen av de viktigste funnene våre er:

  • Det er stor variasjon i hvor gode kommunene er på å ta inn lærlinger. Dette får store konsekvenser for yrkesfagelevene.
  • Oslo kommune har bare 214 lærlinger, på tross av at det er Norges største by med over 600 000 innbyggere.
  • I motsetning har Bergen, med en befolkning på litt over 260 000, 452 plasser i kommunen. Trondheim, en by på 176 000 innbyggere, har 300 løpende kontrakter.
  • Forskjellene i lærleplasstilbudet har store konsekvenser for elevene. Mens hele fire av ti elever står uten læreplass i hovedstaden, får ni av ti læreplass i Hordaland.
  • For å øke antallet læreplasser i privat sektor foreslår Manifest Analyse å innføre en dansk modell der bedrifter betaler et lærlingebidrag som går inn i en felles pott. Potten blir i sin helhet utbetalt bedriftene som tar inn lærlinger. Å ta inn lærlinger skal lønne seg mer enn i dag, mens bedrifter som ikke tar dette ansvaret skal betale.
  • For å sikre alle elever en god fagutdanning foreslår Manifest Analyse at det innføres en lærlingegaranti som gir alle som er kvalifisert rett til læreplass.

Les notatet her

Overstatlig trykkoker

I en artikkel i forrige nummer av det svenske sosialdemokratiske tidsskriftet Tiden funderer økonomen Tony Johansson på om euroen egentlig er verdt å redde, selv om det skulle være mulig. Johansson påpeker at vi ikke bare har å gjøre med et «asymmetrisk sjokk» – altså en plutselig hendelse som rammer landene ulikt – men en «asymmetrisk trend»: uholdbare, strukturelle ubalanser.

AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 7. mars 2012

Priser og kostnader i periferilandene har vokst raskere enn den sentrale aktøren i EU-dramaet: Tyskland. Produktiviteten i EUs periferiland har økt, men ikke nok til å bygge bro over forskjellen. Når valutakursene er låst, og samme rente gjelder alle, blir byttevilkårene mellom landene stadig mer problematiske. Johansson har vurdert den kvantitative betydningen for periferilandene. Enkelt uttrykt kan man si at eksportbedriftene har måttet betale en «ØMU-skatt» på 10–20 prosent (ØMU er den økonomiske og monetære union i Europa) – så mye har konkurransekraften deres blitt svekket siden innføringen av euroen.

Man kunne kanskje si at vi har fått forhold som er one-size-fits-Tyskland, eller rettere sagt tysk kapital. I Tyskland har de avtalte lønningene blitt holdt nede. Den tyske staten har også, etter gjenforeningen, gjennom sin «workfare»-politikk skapt et stort marked for svært lavlønnede yrker, helt tydelig for å disiplinere hele arbeidsstyrken.

Resultatet er at eurosamarbeidet helt fra starten har fungert som en feildimensjonert tvangstrøye for de landene i EUs periferi som i dag er i trøbbel. Altså ikke bare Hellas, men også blant annet Spania og Irland, som ikke hadde like stor grad av statlig gjeld.

Tony Johansson har i en annen sammenheng beregnet veksten i en rekke vestlige land i årene 1929–1934, altså de fem årene etter det store børskrakket. Land som lot valutaene sine styres av verdensmarkedet, og dermed tok smellen gjennom dyrere import, henter seg inn igjen. De landene som var bundet til gullmyntfoten eller på annen måte forsøkte å beholde faste valutakurser, forsøkte å gjenvinne konkurransekraft gjennom lavere lønninger. I disse landene økte arbeidsløsheten dramatisk, og den bet seg fast. De hadde dårlige eller katastrofale resultater i sin økonomiske utvikling. Dette bidro til bitter klassestrid i USA og til fascismens fremgang i Kontinental-Europa.

Når de europeiske elitene nå forsøker å presentere en vei ut av krisen, følger de helt motsatt kurs av det disse lærdommene skulle tilsi. Som for eksempel Dag Seierstad (og ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) påpekte i lørdagens Klassekampen, bør en krisepolitikk bygge på økning av reallønnene i store deler av Europa, noe som krever sterkere kollektive avtaler. I stedet mobiliseres EUs politiske institusjoner for nedskjæringer i offentlig sektor, oppheving av eksisterende lønnsavtaler og torpedert trygghet på arbeidsmarkedet, uten noen kompensasjon fra arbeidsgiversiden.

Slik blomstrer EU-systemets iboende dynamikk i krisepolitikk – kombinasjonen av markedsfundamentalisme og overstatlighet. Annerledes uttrykt: Bruken av politiske forum som er vanskelig å påvirke med demokratiske midler for å binde de europeiske folkene hardere til upopulære og urettferdige strukturer. Det er ikke bare i Hellas det skjer. I Irland ble det i forrige uke avslørt at det tyske parlamentet har fått tilgang til og diskuterte hemmelige dokumenter fra «troikaen» (EU-kommisjonen, IMF og ECB), angående et eventuelt «minibudsjett» for 2012, med nye nedskjæringer. Dette skjedde før dokumentene hadde nådd de irske folkevalgte.

Den tidligere Bundesbank-sjefen Hans Tietmeyer sammenliknet allerede på 1990-tallet åpenhjertig ØMU-konstruksjonen ved en «trykkoker uten sikkerhetsventil». I en slik koker sosiale og faglige rettigheter i stykker – gledelig, sett fra Tietmeyers ståsted. At landene kunne beholde suverenitet over skattepolitikk og lønnsmodeller, kalte han «en illusjon».

En dyp skjevfordeling av kostnader og risiko er bygget inn i utformingen av euroen og EU-institusjonene. Det store politiske mysteriet i dagens Europa er den bleke serviliteten til de sosialdemokratiske partiene som binder seg tettere til, og bruker sin kapital av tillit på, et politisk prosjekt som årelater potensialet de har som reformistiske partier i folkeflertallets tjeneste.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse

Bankmannen som bestemmer

Ali Esbati skriver i Dagsavisen om sjefen i Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, som i et intervju med Wall Street Journal mener Europa har et skrikende behov for «strukturelle reformer». Det viser seg at disse «reformene» innebærer mer av det som rundt om i Europa har bidratt til dypere arbeidsledighet, voksende fattigdom og kollaps i statsfinansene.


Det er ikke minst «mer fleksible» arbeidsmarkeder som kreves, ifølge Draghi. Det betyr i klartekst at det skal bli lettere å sparke folk og at enda fler enn i dag skal jobbe uten faste kontrakter. Denne prosessen, som har vært en viktig del av nyliberalismens utbredelse i Europa, har allerede presset fram lavere organisasjonsgrad og at en lavere andel av produksjonsverdien går til lønninger. Denne omfordelingen fra arbeid til kapital har konsentrert mer inntekter hos de rikeste prosentene i befolkningen – inntekter som er blitt «investert» gjennom finansakrobatikk og som har blåst opp destabiliserende bobler over hele verden.

Les hele kronikken her.