I Klassekampen onsdag 30.11.2011 skriver Ali Esbati om problemer knyttet til innovasjon og langsiktighet i det kapitalistiske systemet. Den konservative amerikanske Harvard-professoren Clayton Christensen har forsket på innovasjon. Christensen “påpeker at hele sektorer i den amerikanske økonomien holder på å dø ut fordi markedsmodellene fra handelsskolene blir tatt i bruk i bedriftene,” skriver Esbati.
Les hele kronikken her.
Dagbladet skriver om muligheten for at den europeiske sentralbanken (ECB) må ty til seddelpressen for å kjøpe opp søreuropeisk gjeld. Slik kan man få redusert obligasjonsrentene, og dermed lettet på trykket mot de kriserammede landene. Men man risikerer samtidig å utløse inflasjon.
Men særlig Tyskland stritter i mot, og det gjør også inflasjonhaukene i ECB. Einar Lie, økonomisk historiker ved universitetet i Oslo, begrunner dette slik overfor Dagbladet: «Den tyske motviljen er både basert på egne interesser og en historisk tradisjon. De har lange historiske erfaringer med at å trykke mer penger kan føre galt av sted».
Men det kan også være andre grunner til sentralbankens passivitet, mener den nederlandske økonomen Merijn Knibbe på Real World Economics Blog. For selv om de stadig stigende arbeidsledighetstallene i Europa (se figur) i manges øyne burde tilsi en fundamental kursendring i den økonomiske politikken, så tar ikke modellene som sentralbanken bruker hensyn til slike uvesentligheter.
Frank Smets i ECB sier at modellene som brukes gir en «god empirisk forklaringskraft», og gjør dem «særlig egnede til prognoser og analyse», men vedgår at det er «uheldig» at man ignorerer effekten den førte politikken har på arbeidsledigheten.
Med et slikt verdensbilde, er det kanskje ikke så rart at man kan fortsette å foreskrive nye budsjettkutt, framfor å la den oppblåste finanssektoren ta en smell. Som Mark Weisbrot skriver i Guardian: «The ECB is the main problem. It is run by people who hold extremist views about the responsibility of central banks and governments in situations of crisis and recession. Even as facts contradict them on a daily basis, they cling stubbornly to the view that further budget tightening will restore the confidence of financial markets and resolve the crisis.»
Les mer i Dagbladet her.
Les Merijn Knibbes artikkel her.
Les Weisbrots artikkel «Italy pushed to the brink by ECB fiscal orthodoxy» her.
Les mer om den europeiske sentralbankens rolle i artikkelen «I euroens innerste sirkler» i Le Monde Diplomatique her.
Arbeidstilsynet avdekker underbetaling av ansatte i anbudsgiganten ISS, forteller Dagbladet.
ISS synes å drive rovdrift på ansattes arbeidshelse, viser Manifest Analyse i rapporten ISS–METODEN.
Les mer om ISS–METODEN her.
Ali Esbati skriver i Dagsavisen om avgangen til den greske statsministeren: «Papandreous skjebne ble først beseglet når han prøvde seg på en mislykket taktisk manøver, gjennom å antyde utlysning av en folkeavstemning. Å i det hele tatt lufte muligheten for at resultatet av “forhandlinger” med den europeiske bankkapitalens politiske representanter skulle underlegges dem som kommer til å bli berørt, var den postdemokratiske EU-æraens største faux pas.»
«EU-diktatet» som ble vedtatt den 26.oktober er ingen løsning på Hellas sine økonomiske problemer, men representerer en ny runde med kollektiv straff for den greske befolkningen:
«Finansherrene må samtidig være fornøyde med at så mange europeere nå er blitt forledet til å se på grekerne som utakknemlige og bråkete, i stedet for å legge skylden der den hører hjemme. […] Grekerne – de av dem som savner fete utenlandske kontoer og politiske kontakter – skal skvises ytterligere, i tiår framover, for at bankene skal gli unna riskene ved sin egen långivning».
Esbati skriver: «Det hadde ikke vært urimelig å forvente seg at Hellas‘ sosialdemokrater da tilbød et alternativ. Men det har aldri vært aktuelt. […] Men dette er en rød tråd for sosialdemokratiet – og de etablerte venstrepartiene som virrer rundt i dets skygge – over hele Europa. I stedet for å bruke krisen til å bryte med tre tiår av nyliberalt hegemoni – som har lagt grunnen for dagens krise – tar man på seg oppgaven å være EU-byråkratiets beskytter og ambassadører overfor sine forvitrende velgerbaser. […]
Det mangler altså nesten helt parlamentarisk opposisjon mot nettopp den økonomiske politikken som nå har ført land etter land i Europa ned i fattigdomsvekst og massearbeidsledighet. Det er en tomhet der lite annet enn forakt for hele det politiske systemet kan gro. I det landskapet kommer det til å bli stadig vanskeligere å forsvare solidariske ordninger som tidligere er blitt kjempet fram. I det landskapet trives også syndebukktenkning og høyrepopulisme.»
Les hele kronikken her.
NRK hadde i helga et innslag om «Europas tapte generasjon». Tony Moore, en av de mange arbeidsledige britene som har marsjert 50 mil til London for å kreve tiltak fra myndighetene, uttalte der: «Jeg regner med at jeg antakelig resten av livet må klare meg på jobber med minimumslønn – på seks måneders engasjementer».
Hvis han er så heldig å få seg jobb i det hele tatt. Ledighetstallene for ungdom i Europa er smått uvirkelige; nær halvparten av alle 16-24-åringer i Spania og Hellas står uten arbeid. I ytterligere 13 land, derunder Danmark og Sverige, ligger ungdomsledigheten på over 20 prosent.
Bakgrunnen for de høye ledighetstallene er blant annet de enorme innsparingene som har blitt gjennomført i mange europeiske land de siste par årene, både i form av innføring av høye egenandeler innen høyere utdanning og ved å redusere omfanget av ulike arbeidsmarkedstiltak.
Bent Sofus Tranøy sier til NRK: «Europas ledere må slutte å tenke på dette utelukkende som en finanskrise og en gjeldskrise, og heller sette ledigheten i sentrum. Det er minnene fra inflasjonen på 1970-tallet som preger valgene som nå gjøres, mens det man burde frykte mer enn noe annet er en gjentagelse av krisen på 30-tallet. […] Videre må stater kutte ut sparepolitikken. Offentlig og privat sektor kan ikke nedbetale gjeld samtidig. Da går alt i stå, også den økonomiske veksten. Dette er et vanskelig terreng å manøvrere i, men i dag er det hensynet til finanssektoren som står i sentrum og man har ikke funnet den rette balansen. For befolkningen gir det en følelse av at den politiske og økonomiske eliten velger å kjempe den gale krigen.»
Henry Giroux ser den prekære situasjonen for verdens unge som et uttrykk for et angrep på «den sosiale staten» i artikkelen «Neoliberal Politics as Failed Sociality: Youth and the Crisis of Higher Education».
Han skriver: «The war on the social state is in high gear and is most evident in a range of polices designed to punish unions, abrogate the bargaining rights of workers, cut social protections, and disinvest in higher education as a site of critical learning while reorganizing it according to the interests and values of a market-driven culture.
[…]
What we see in the struggle for educational reforms in Europe and the Middle East is a larger struggle for the economic, political, and social conditions that give meaning and substance to what it means to make democracy possible. When we see 15 year-olds battle the established oppressive orders in the streets of Paris, Cairo, London, and Athens for a more just society, they offer a glimpse of the true potential of youth as a constructive force for trouble making.
[…]
These youth movements tell us that the social visions embedded in casino capitalism and deeply authoritarian regimes have lost both their utopian thrust and their ability to persuade and intimidate through threats, coercion, and state violence. Rejecting the terrors of the present and the modernist dreams of progress at any cost, young people have become, at least for the moment, harbingers of democracy fashioned through the desires, dreams, and hopes of a world based on the principles of equality, justice, and freedom.
In doing so, they are pointing to a world order in which the future will certainly not mimic the present. Most importantly, they are gesturing towards a mode of collective politics in which solidarity is matched by a recovery of a notion of the social in which a market-driven society is not synonymous with democracy and private rights are not more important than the social good.»
