«Vi vil se en forskjell. Vi vil begeistres, slik at vi fortsatt kan slutte helhjertet opp om vår rødgrønne regjering,» skriver Per Østvold på Frifagbevegelse.no.
Men Østvold er ikke begeistret, verken av regjeringen, dens partier eller et LO han mener er blitt for forsiktig.
«Kommersielle selskaper er i ferd med å erobre den norske velferdsstaten,» skriver lederne i Fagforbundet, Utdanningsforbundet, For velferdsstaten og FO i Dagbladet. De fortsetter:
«Innenfor viktige velferdstjenester som barnehage, barnevern og eldreomsorg tar private institusjoner, som eies av internasjonale konserner, ut stadig større millionprofitt fra offentlige tilskuddsmidler. Ofte er selskapene registrert i skatteparadis. Den rødgrønne regjeringen må stoppe denne tappingen av fellesskapets kasser.»
Anbudsaktørenes tapping av skattebetalernes penger er tema for heftet «Private sugerør i fellesskapets kasser,» utgitt av For velferdsstaten.
I debatten om tilhengere av militærkupp ved Oslo Freedom Forum 2010 har Manifest Analyse publisert et svar til dokumentet «Thor Halvorssen’s Response».
Mange sentrale økonomer har rettmessig måttet tåle sterk kritikk og har mistet mye autoritet i forbindelse med den pågående finanskrisen. Samtidig har alternative retninger innen økonomifaget, inkludert flere økonomer som klart og tydelig advarte om hva de mente verdensøkonomien hadde i vente, ikke blitt viet mye oppmerksomhet.
Den økonomiske idéhistorikeren Philip Mirowski har skrevet en artikkel som peker på noen mulige forklaringer på hvordan det kunne gå så galt som det gikk. Mirowski hevder at den uheldige utviklingen innen økonomifaget i nyere tid startet på 60-tallet med at historiske og filosofiske perspektiver systematisk og bevisst ble utelatt fra de største økonomiske fagjournalene. Økonomer fra den påfølgende generasjonen som ønsket å gjøre akademisk karriere måtte forholde seg til dette, og valgte i større grad enn før en matematisk og abstrakt framstillingsform.
Over tid førte dette til at: «…by the 1990s there was no longer any call for offering courses in philosophy or history of doctrine any longer, since there were no economists with sufficient training (not to mention interest) left in order to staff the courses.»
Utviklingen har ført til at økonomi-profesjonen har fått preg av å være «a kind of Politburo of economic thinking», som økonomen James K. Galbraith uttrykte det i 2000. I sin glimrende nye artikkel «Who Are These Economists, Anyway?» viser Galbraith til arbeidet til flere økonomer som fortjener å bli hevet fram i lyset. Selv om det hender at media refererer til at det finnes økonomer som forutså finanskrisen, så navngis de sjelden: «They are not named. Their work is not cited. Their story remains untold. Despite having been right on the greatest economic question of a generation – they are unpersons in the tale.»
Les artikkelen til Mirowski her.
Les artikkelen til Galbraith her.
I Dagsrevyen møtte ISS-direktør Jan Bjørneboe kritikken av skadelig arbeidspress mot selskapets hotellarbeidere slik:
«Hvis det er slik, er det rart at nesten ingen slutter … Jeg tror ikke folk i dag er der, hvis ikke de ønsker å være der. Så ille er det ikke i Norge. Og hvis man ikke ønsker det, så kan man si opp selv og man kan komme på en stønad, overgangsordning, etterutdannelse – hva vet jeg? Men jeg kan ikke i min villeste fantasi tro at folk bare er der fordi de må.»
Det er vanskelig ikke å tenke på det berømte prinsesse-sitatet om bøndene som klaget over at de manglet brød: «Kan de ikke spise kake?», skriver Magnus E. Marsdal i Klassekampen.
