Hele venstresidens tankesmie

Velferdsvalg

AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 6. februar 2013

Ifølge Finansdepartementet har «utfordringer og valgmuligheter for videreutvikling av velferdsordningene» vært et aktuelt tema i arbeidet med regjeringens Perspektivmelding. Når Sigbjørn Johnsen legger den frem på fredag, kan man jo håpe at han tar opp den ubalanserte utviklingen av privat vs. offentlig konsum som en slik «utfordring».

På 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige realveksten i privat forbruk 3,4 prosent, mot 2,5 prosent for det offentlige. Den vellykkede håndteringen av finanskrisen bryter mot dette mønsteret, men etter 2009 har den private veksten igjen vært mye kraftigere enn den offentlige.

Som Fagforbundet påpeker i en ny rapport, må dette forstås i sammenheng med andre tendenser i økonomien. I 1970 ble om lag 55 prosent av alle årsverk utført innen tjenestesektoren – fra finans til varehandel til helse og omsorg. I 2011 var det hele 77 prosent. Dette gjelder samtlige tjenester, både private og offentlige.

Produktivitetsøkninger – altså at man produserer kvantitativt mer med samme arbeidsinnsats – er enklere innen industrien enn i tjenesteproduksjon. Å klippe hår tre ganger så fort, gjøre unna en dusj på sykehjemmet på halve tiden eller la én og samme person spille samtlige roller i den nye oppsetningen av Folk og røvere i Kardemomme by, er forbundet med betydelige kvalitetsproblemer. Resultatet er at det blir nødvendig med flere årsverk innen tjenestesektoren. Og at tjenester blir dyrere sammenlignet med varer.

De offentlige utgiftene går hovedsakelig til nettopp tjenesteproduksjon, innen områder som i sin natur er og må være arbeidsintensive – det er trente hender og hoder der og da som er tjenesten. De krever dermed en voksende del av samfunnets samlede ressurser. Når den offentlige forbruksveksten henger etter den private, betyr det i praksis et stadig press på kvaliteten i de velferdstjenestene som organiseres i fellesskap – i «verdens rikeste land».

En utvikling som fortsetter langs disse linjene, brøyter fram sin egen «løsning». Når nordmenn – særlig de som har mer penger i lommeboka fra før – får mer penger til privat forbruk, samtidig som kvaliteten på de offentlige tjenestene ikke utvikles slik folk forventer seg, er det klart at det undergraver løsninger som finansieres i fellesskap. Det skaper et sug etter private «alternativer» eller «tillegg».

Resultatet er ikke at ressurser brukes mer effektivt – det er bare å se på den dyre og byråkratiserte private helsesektoren i USA – men derimot at vi får en skjevere fordeling: En utvikling bort fra at velferden er en del av borgernes rettigheter – til å bli mer som varer man kan shoppe. Og da må man også regne med at noen har råd til utdanningens eller eldreomsorgens svar på Mercedes og sjuretters middag, mens andre må ta til takke med en rusten sykkel og makaroni med ost.

Dette er naturligvis ikke naturgitt. Det er ikke vanskeligere, heller ikke i fremtiden, å finansiere velferden hvis vi legger sammen inntektene våre enn hvis vi betaler hver for oss. Det som trengs, er ansvarsfulle grep for å omfordele ressursene dit de trengs – det vil si til velferdstjenester som finansieres i fellesskap.

I rapporten «Fortsatt råd til felles velferd?» (2010) har Manifest Analyse gjort beregninger for hva dette vil bety i framtiden. Hva trengs av omfordeling gjennom skatter hvis man aksepterer prognosene om økonomisk vekst, samtidig som man tar hensyn til at befolkningen blir eldre og regner med en årlig forbedring av standarden innen offentlig helse og omsorg med én prosent?

Frem til 2060 vil det være nok med en årlig økning av det samlede skattenivået med 0,23 prosentpoeng. Det konkrete resultatet blir en fortsatt økning av det private forbruket – men noe mer moderat og mindre ujevnt fordelt – samtidig som vi klarer å opprettholde og forbedre velferdssektoren.

Men da kreves det altså politiske veivalg. Som Fagforbundet skriver, peker dagens utvikling mot at «vi får tilgang til flere mobiler, møbler og restaurantbesøk sammenliknet med hva vi får av skole, helse, hjemmehjelps- og omsorgstjenester».

Det er ikke sikkert det er dette majoriteten av det norske folk ville ha valgt etter en seriøs demokratisk samtale.

ALI ESBATI
Økonom, Manifest senter for samfunnsanalyse