Hele venstresidens tankesmie

Fra trygd til fattigdom

DNs ubehag ved sannheten.

AV ALI ESBATI
Publisert i Dagens Næringsliv 17.12.2010

Norge har skyhøy sysselsetting. Norge har høyere sysselsetting enn i forrige tiår og tiåret før det igjen. Norge har skyhøy produktivitet. Man skal ikke av den grunn være fornøyd og hvile på sine laurbær. Det gjør definitivt ikke Dagens Næringsliv. DN har tvert imot døpt Norge «verdens sykeste land». DN maner til kraftige politikkomlegginger som endelig kan gjøre det «lønnsomt å arbeide» også i Norge.

Det er tallet på sykefraværsdager i den rekordhøyt sysselsatte befolkningen som utløser engasjement. På lederplass, under tittelen «en ubehagelig sannhet», krever DN oppgjør med Norges altfor «generøse syke- og uføreordninger» og minner leserne om hva som er trygdesystemets egentlige rolle: «Politikernes oppgave er å sørge for at arbeidskraften er villig til å jobbe og ikke ligger hjemme i sengen». Den politiske brodden er meget tydelig.

Det er alltid positivt med krav om forbedringer, også når utgangspunktet er prestasjoner helt øverst i verdenstoppen. Samtidig tilsier så gode sysselsettings- og samfunnsresultater som Norge har oppnådd en viss varsomhet med drastisk omlegging av politikken. Særlig hvis det mangler håndfaste forsøk med omlegginger i den foreslåtte retningen. Det gjør det imidlertid ikke i dette tilfellet.

Vårt naboland Sverige har siden 2006 gjennomført et hardhendt oppgjør med «den passive trygdelinjen», helt i tråd med hva DN nå krever for Norge. Vi i Manifest Analyse har studert resultatene av regjeringen Reinfeldts resept.

Av flere titusen som er kastet ut av sykelønnsordningen for å «hjelpes» tilbake i arbeid, har 3 prosent fått varig arbeid uten støtte. Selv om man regner med subvensjonerte sysselsettingstiltak er det ikke mer enn cirka elleve prosent som har kommet seg i arbeid. Arbeidsløsheten er fortsatt høyere enn da regjeringen Reinfeldt tok over, og sysselsetningsnivået er lavere.

Dette skyldes naturligvis til dels finanskrisen. Men økningen i arbeidsløshet og fallet i andelen sysselsatte i kriseperioden var større i Sverige enn EU-gjennomsnittet.

Poenget her er at tiltakene neppe har ført til store sprang – i hvert fall ikke framover – når det gjelder deltakelse arbeidslivet. Derimot har politikken fått store effekter på andre måter.

Fortellingene om mennesker som har måttet søke arbeid selv med nerveskader, utslitte ledder eller tunge depresjoner, kan fylle permer. Det finnes til og med tilfeller av selvmord, grunnet avslagsbeslutninger på søknader om sykelønn eller uføretrygd.

Det virkelig betydningsfulle med resultatet av politikken for å «minske utenforskapet» er økt fattigdom blant de som er arbeidsløse og/eller har helseproblemer. Sverige er nå havnet over EUs gjennomsnitt når det gjelder andelen arbeidsløse husholdninger under fattigdomsgrensen. Andelen som må søke sosialhjelp har økt kraftig. Utbetalningene har økt med en tredjedel på tre år. Andelen barn som lever i familier som har langvarig behov for sosialstøtte, har økt hvert år de siste fem årene. En voksende del av de som får sosialstøtte er syke eller arbeidsløse, men får ikke rett til støtte. Representanter for frivillige organisasjoner har varslet om at herbergene for fattige eller hjemløse, som tidligere hovedsaklig tok imot rusmisbrukere og folk med mentale problemer, nå i større grad blir besøkt av mennesker som har mistet retten til sykepenger eller uføretrygd.

Sosialstøtte skal – etter individuell prøvning – gis først når andre muligheter er forsøkt og mottakeren allerede er blitt fattig. En hovedtanke bak det svenske (nordiske) trygdesystemet er at dette bare skal skje i unntakstilfeller. Normalt skal man kunne få trygdeytelser nettopp så man ikke blir fattig hvis det skjer noe uventet eller uheldig i livet.

Resultatet av politikken som skal «sørge for at arbeidskraften ikke ligger hjemme i sengen» er for så vidt at mange som burde ligge hjemme i sengen ikke gjør det – men altså ikke at de istedenfor jobber. Derimot rammes de sosiale trygghetssystemer som har bidratt til høy produktivitet og sysselsetting. Dét kunne vi godt kalle «en ubehagelig sannhet».

Ali Esbati
Økonom