Hele venstresidens tankesmie

Svar til Jan Arild Snoen

Jan Arild Snoen kommenterer vår nye rapport «Fortsatt råd til felles velferd?»Minervas nettsider. Han har hovedsakelig tre innvendinger:

i) Økte overføringer utgjør en stor del av økningen i privat konsum fram mot 2060. Når vi argumenterer for en begrensning i den private konsumveksten vil det også kunne ramme dem som mottar overføringer.
ii) Skatteøkningene vi legger opp til vil kunne hemme den fremtidige veksten i økonomien, blant annet gjennom å redusere incentivene til å arbeide.
iii) Snoen mener det er et misforhold mellom våre argumenter når vi på den ene siden hevder det er mulig å skattefinansiere felles velferd hvis vi godtar en noe lavere vekst i privat kjøpekraft, og samtidig med dette hevder at reformer i pensjonssystemet rammer veksten i uføres pensjoner på en urettferdig måte.

i) Det er riktig, som Snoen hevder, at økningen i privat konsum som andel av fastlands-BNP fram mot 2060 sammenfaller med en om lag like stor økning i overføringer. Det innvendingen derimot ikke tar hensyn til, er at overføringer (pensjoner etc.) er midler som i prinsippet tas fra en gruppe (gjennom skatteinnkreving) og gis til en annen gruppe. Overføringer, for eksempel i form av pensjoner, vil dermed i praksis innebære en omfordeling av det private konsumet fra en gruppe til en annen, og påvirker i seg selv ikke forholdet mellom privat og offentlig konsum.

Den demografiske utviklingen medfører uansett finansieringskilde et økt behov for ressurser innen eldreomsorgen. Det vi argumenterer for er at dette bør skje i felleskapelig regi, og at det økte ressursbehovet bør hentes inn via skattesystemet. Dette vil i så fall innebære at en større del av fremtidig konsumvekst vil skje innen offentlig tjenesteyting. Konsekvensen av å holde skattenivået nede er ikke at kostnadene til eldreomsorg blir mindre – det vil derimot medføre at den enkeltes mulighet til å sørge for egen alderdom vil begrenses av innholdet i egen lommebok. Alternativ finansiering ved bruk av økte egenandeler vil ha tilsvarende effekt.

ii) Sammenhengen mellom et lands skattenivå og dynamikken i økonomien er, som Snoen selv påpeker, ikke entydig. Der økonomisk teori stort sett hevder at et høyt skattenivå er skadelig for et lands økonomi, viser empiriske sammenlikninger mellom land få slike sammenhenger. Det er heller snakk om at det finnes ulike samfunnsmodeller, noen med et relativt lavt skattenivå og stor grad av individuelt ansvar for å dekke egne behov, andre med et relativt høyt skattenivå og større grad av felleskapsløsninger. Det er politiske valg som er bestemmende for hvor et samfunn plasserer seg på denne aksen.

Det at skatteandelen jevnt over har gått ned i mange OECD-land siden 1990-tallet, tar Snoen som en indikasjon på at «vi antakelig har nådd et nivå der skadevirkningene av ytterligere økninger begynner å bli betydelige». Slike «det er en øvre grense for hvor for høyt skattenivået kan være»-argumenter er utbredte på høyresiden, men de har lite å si om hvor denne grensen eventuelt skulle ligge. Vi vil heller hevde at de senere tiårs utvikling i retning av lavere skattenivåer kan sees som et resultat av den rådende økonomiske ideologien. Manifest Analyses rapport «Skattepolitikk i det blå» fra 2009 ser nærmere på sammenhengen mellom ulike OECD-lands skattenivå og ulike sosiale og økonomiske indikatorer.

Når det gjelder den påstått negative effekten skattenivået skal ha på arbeidstilbudet, så er det viktig å huske at denne effekten hovedsakelig eksisterer i (urealistiske) teoretiske modeller, og ikke i empiriske studier. Dess større ønske man har for å argumentere for lavere skatter, dess sterkere vil man også ønske å overdrive denne effekten. Det er videre lite som tyder på at land med høyt skattenivå har en lavere sysselsettingsandel. Dette indikerer at arbeidsmarkedet er mer komplisert enn teorien tilsier. Det arbeidstakere betaler inn i skatt vil samtidig bli brukt til å finansiere offentlige tjenester som er med på å tilrettelegge for at flere personer kan delta i arbeidslivet. Et bedre utbygd helsevesen, en bedre eldreomsorg og flere og rimelige barnehageplasser, for å nevne noen eksempler, er alle med på å sørge for at de som vil og kan arbeide får muligheten til det. Se også Sigve Indregårds kommentarer om disse spørsmålene.

iii) Vår rapport tar sikte på å skissere det politiske handlingsrommet vi står overfor i årene framover. Ønsker vi å satse på løsninger i fellesskap, eller skal det i større grad bli opp til den enkelte å sørge for egen velferd? Når vi fokuserer på at det er mulig å kombinere felles skattefinansiert velferd med større privat lommebok, er det for å utfordre forestillingen om at eldrebølgen vil legge en «urimelig høy» byrde på framtidens sysselsatte. «Byrden» det er snakk om hvis vi ønsker å bygge ut offentlige velferdstjenester vil i praksis fortone seg som en reduksjon i den anslåtte veksten i privat konsum.

Når Manifest Analyse samtidig påpeker at det ligger en urettferdighet i å vurdere bestemmelser som reduserer veksten til uførepensjoner sammenlignet med dagens ordning, så mener Snoen at «denne underliggende veksten fokuseres altså når det passer, og forties når det ikke passer». Spørsmålet er derimot ikke hvorvidt de uføres pensjoner kommer til å øke eller ei relativt til dagens reelle nivå. Spørsmålet handler om fordeling, og om hvorvidt det er rettferdig å pålegge uføre som gruppe en lavere inntektsvekst relativt til lønnsutviklingen ellers i samfunnet.

Med andre ord: Når samfunnet skal møte de økte kostnadene forbundet med eldrebølgen, kan man velge å legge disse kostnadene på ulike grupper, for eksempel enten yrkesaktive med solid inntekt, eller på pensjonister og uføretrygdede. Verken den ene eller andre løsningen følger av den demografiske utviklingen med økonomisk nødvendighet, men er et genuint politisk valg. Dette er hovedpoenget i vår rapport.

Lars Gunnesdal,
samfunnsøkonom ved Manifest senter for samfunnsanalyse