Hele venstresidens tankesmie

Kvinners sykefravær – sett fra kjøkkenbordet

AV EBBA WEGELAND
Publisert i Klassekampen 9. mars 2011

Fra 1979 til 2009 økte kvinners fravær fra 3 til 5 prosent, mens mennenes lå stabilt på 3 prosent. To forskere mener at kvinnenes økning er vanskelig å forklare, og at kunnskap om disse kjønnsforskjellene kan være nøkkelen til redusert sykefravær i Norge (Telle og Kostøl. Samfunnsøkonomen nr.1 2011). Hvorfor er det så om å gjøre for disse og andre forskere å redusere sykefraværet i Norge, de som ellers så gjerne vil framstå som høyt hevet over politikken?

ET POLITISK SPØRSMÅL
Diskusjonen om sykefravær er en politisk diskusjon, men i aviser og på TV blir vi som skulle delta satt på tilskuerplass. Det som egentlig er en ganske rå kamp om sykelønna, framstår som et kjempestort, uendelig forskerseminar – nå i sitt tjuende år. Utvalg på utvalg, konferanse på konferanse uttaler seg om sykefraværet og sykelønna vår. Utredningene og artiklene deres er ubegripelige og ugjennomtrengelige. Vi får sammendraget i avisene, og journalistenes kortversjon av forskernes fortolkninger. De aller fleste forskerne, utrederne og journalistene gir helt kritikkløst tilslutning til premisset fra dem som vil kutte sykelønna, om at dagens sykefravær er «for høyt» og trygden «for god». Strategene håper vel at vi skal påvirkes til å tro det er slik, og oppgi sykelønna uten motstand. Vi må ikke overlate diskusjonen om sykefraværet til forskerne. Da sykelønna ble vedtatt i 1977, var det ikke etter råd fra dem, men med politiske argumenter om demokrati og rettferdighet fra et enstemmig storting.

Kvinners sykefravær er et populært tema. Artikkelen i Samfunnsøkonomen vil få mange synsere til å la fordommene yngle. La oss komme dem i forkjøpet med litt kjøkkenbordsforskning, og sammenlikne situasjonen for de yrkesaktive kvinnene i 1979 og 2009. La oss bare først si at fraværstallene fra AKU sier hvor stor andel av de sysselsatte i befolkningen fra 15 til 74 år som var borte fra jobb på grunn av sykdom en bestemt uke. Det er altså ikke helt det samme som NAVs sykefraværsprosent.

(Kilde: Temaside arbeid – SSB)

Figuren viser en kraftig vekst i kvinners sysselsetting i den perioden vi snakker om. Når flere kommer inn i arbeidsstyrken kan det i seg selv øke andelen med fravær. Mennenes sysselsetting gikk motsatt vei.

GRAVIDE
Sysselsettingsveksten var særlig stor for kvinner under 40 år. Der er også de gravide, og de kan påvirke fraværsandelen. I 1979 var det ikke lett å være gravid og i arbeid, særlig ikke hvis jobben var tung eller travel. Legene hadde ikke lov til å sykmelde gravide for «normale svangerskapsplager». Det var faktisk lettere å bli sykmeldt for vond rygg hvis du ikke var gravid, enn hvis du var gravid. I 1979 hadde gravide som fikk «normale svangerskapsplager» strengt tatt valget mellom å slutte eller ta ut inntil 12 ukers permisjon før fødselen – av i alt 18 uker. Sykmelding var det vanskelig med. Siden rettighetene som arbeidstaker allikevel var så dårlige, valgte mange å slutte i jobben før fødselen.

I 2009 hadde kvinner og menn under 40 år nesten samme fravær, hvis vi ser bort fra de gravide. Nesten alle gravide var i arbeid. De fleste ble sykmeldt mange uker før fødselen. Dette skyldtes ikke sykdom, men et arbeidsliv med jobbkrav som passer dårlig for gravide. Enkelte kommuner og sykehus har lyktes med å redusere fraværsbehovet i graviditeten ved å spørre den gravide hva hun trenger av tilrettelegging for å stå i jobb. Når det er arbeidsforholdene som gjør at gravide trenger fravær, skal de egentlig ikke ha sykmelding, men svangerskapspenger. Da ville bare en liten andel av de gravide få fraværet registrert som sykefravær, og de andre ville ha sykepengedager til gode om de trengte dem etter fødselen. Men ordningen med svangerskapspenger er dessverre lite brukt.

KVINNEYRKENE
I 1979 var landet i gang med avindustrialisering. Både kvinner og menn fra industrien ble førtidspensjonert i titusenvis. Kvinnene fikk likevel en stor netto vekst i yrkesdeltaking fram mot 2009. Avindustrialiseringen ble oppveid av nyrekruttering til andre sektorer. De fleste kvinnene fant arbeid i offentlig sektor, ikke minst i helse- og omsorgssektoren. SSB oppsummerer endringen som skjedde i norsk arbeidsliv i perioden slik: De mest typiske kvinneyrkene vokste i omfang, mens de mest typiske mannsyrkene gikk tilbake.

Mange av kvinnearbeidsplassene der veksten skjedde var fysisk krevende og med liten kontroll over egen arbeidssituasjon. Det var yrker som pleiere, butikkansatte, stuepiker og renholdere, med relativt høyt fraværsbehov. Samtidig var valgmulighetene mange steder ikke så store for dem som hadde mindre krefter. Det var ikke alltid de sterkeste som tok de tyngste jobbene.
Tunge kvinneyrker skiller seg fra mannsyrkene ved at de sjeldnere byr på lettere arbeid med årene. I SSBs arbeidsmiljøundersøkelser oppgir kvinner langt oftere enn menn at de er fysisk utmattet etter arbeid. Denne kjønnsforskjellen er størst for dem over 45 år. Kvinner med for tungt arbeid venter også antakelig lenger enn menn med å søke uførepensjon fordi de har lavere lønn og færre pensjonspoeng. Altså står de for lenge i arbeid i forhold til hva de har krefter til. Alt dette fører til større behov for fravær.

FLERE FRISKE, FÆRRE UFØRE
La oss oppsummere kjøkkenbordsforskningen. Jeg tror at fraværsøkningen for kvinner mellom 1979 og 2009 langt på vei forklares av to forhold. For det første fikk de gravide bedre rettigheter, og flere av dem var i arbeid. For det andre fikk den voksende kvinnelige arbeidsstyrken et stort innslag av fysisk krevende yrker, ofte underordnet og med lite kontroll over egen arbeidssituasjon. Jeg kan ta feil, men det overlater jeg til forskerne å vise.

Sykefraværet blir ikke nødvendigvis lavere om den fysiske belastningen i disse jobbene blir mindre. Det kan jo føre til at flere eldre kvinner kan fortsette i arbeid. Og da øker kanskje fraværet, men det blir også flere friske og færre uføre kvinner.

Ebba Wergeland,
Spesialist i arbeidsmedisin og ansatt i Arbeidtilsynet