Hele venstresidens tankesmie

Sutreklassen

AV MIMIR KRISTJÁNSSON
Publisert i VG 10.oktober 2011

Vi er inne i en gullalder for Norges superrike. I fjor som året før satt vi ny rekord i antall milliardærer i Norge. Nå er det 180 av dem. Siden den rødgrønne regjeringen mønstret på i 2005 har antall milliardærer blitt doblet, ifølge bladet Kapital. Nå styrer Norges 400 rikeste mennesker verdier for 700 milliarder kroner. Det er nok til å drive hele det norske helsevesenet i fem år. Norske rikinger har aldri vært flere. Og de har aldri vært rikere.

Hva sier milliardærene selv til denne utviklingen? Spretter de champagnen? Sier de takk? Nei, tvert imot: De er fly forbanna. «Nå er det verre her i landet enn noen gang», mener Stein Erik Hagen. Han er god for 10,9 milliarder og pendler hver dag fra Larvik til Oslo i helikopter. «Norge er den siste sovjetstat», sier Olav Thon. Hvordan man tjener 23,9 milliarder kroner i en sovjetstat er det bare Thon selv som vet. Landets rikeste mann John Fredriksen sier han blir syk av Norge. Det er derfor Eidsvoll-mannen bor i London, har kypriotisk pass og mesteparten av flåten registrert på Bermuda.

Norges mest sutrete gruppe er ikke trygdeklientene. Ei heller minstepensjonistene, somalierne eller rødgrønne kommunepolitikere. Det har vokst fram en sytekultur og en kravmentalitet hos de superrike som savner sidestykke noe annet sted i befolkningen.

De superrike tåler ikke å betale skatt. Vanlige arbeidstakere betaler en tredel av de tjener i inntektsskatt. Milliardærene tåler ikke å betale 1,1 prosent i formuesskatt. I stedet pakker de sakene sine og flytter til skatteparadiser. Den styrtrike Wilhelmsen-familien skatteflyktet første gang på 1860-tallet, fra Tønsberg til datidas skatteparadis Nøtterøy. I dag holder selskapet til på Malta.

De superrike tåler ikke at det er flertallet som bestemmer. Milliardærene vil selv bestemme hvor mye skatt de skal betale og hvilke rammebetingelser de skal ha. Som redermilliardær Jens Ulltveit-Moe (god for fire milliarder) sier det: «Det er klart det er mye morsommere å bestemme selv enn å sende pengene til det politiske systemet». Det er i og for seg riktig, men det blir fint lite igjen til skoler, sykehus og eldreomsorg hvis alle skal bruke pengene på det de synes er morsomst.

Er du milliardær, er demokratiet mest en klamp om foten. Rederen Moritz Skaugen har for lengst forlatt Norge til fordel for Kina. Det er ikke noe skatteparadis understreker han, «men vi har en forutsigbarhet som ikke forandres ved hvert valg». En viktig grunn til det er at det ikke avholdes valg i diktaturet Kina.

De superrike tåler ikke vanlige folk. Ifølge milliardærene er nordmenn misunnelige, selvgode og late. Milliardærene krever at vi skal hylle dem for innsatsen de legger ned for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Selv har de lite fint å si om innsatsen vanlige arbeidstakere legger ned hver dag for å lære barna våre å lese, ta vare på våre eldre og sørge for at gatene våre er trygge. I staten skjer det nemlig ingenting av nytte, skal vi tro milliardær Jacob Stolt-Nielsen: « Det beste man kan si om staten, er at den gir folk med diffuse kvalifikasjoner et slags levebrød.»

Det finnes rikinger som ikke syter. Milliardærer som er takknemmelige for at de har blitt rike i Norge. Petter Stordalen og Trond Mohn er to gode eksempler. Men de er dessverre altfor få. De aller fleste superrike i hylekoret som skriker opp hver gang de folkevalgte bare så mye som tenker på å øke skatten en liten promille.

De siste tjue årene har vi hatt en forskjellseksplosjon i Norge. Og forskjellene fortsetter å øke til tross for at et stort flertall mener det bør være en hovedoppgave for myndighetene å sørge for at forskjellene blir mindre.

Vi leser nesten aldri om forskjellseksplosjonen på avisenes forsider. Smellene fra forskjellseksplosjonen overdøves av hylekoret av misfornøyde milliardærer. I stedet for å diskutere om Stein Erik Hagen bør betale mer i skatt, diskuterer vi om vi skal fjerne den eneste skatten han faktisk betaler – formuesskatten.

Det er på tide at vi setter ned foten for de superrike. Kanskje fører det til at noen av dem gjør alvor av truslene sine og forlater Norge til fordel for skatteparadiser. Men det må vi bare tåle. All erfaring viser at vi ikke klarer å gjøre dem fornøyde uansett. Lar vi en liten gruppe milliardærer diktere hva slags samfunn vi skal ha, kommer vi til å våkne opp i et ganske annet Norge enn vi la oss i. Da får rikingene heller bare dra sin kos. Det er tross alt bedre at de flytter enn at alle vi andre må gjøre det i stedet.

Mimir Kristjánsson,
journalist i Klassekampen