Hele venstresidens tankesmie

Striden som venter

AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 09.02.2011

Avisen The Economist – på lederplass den vestlige kapitalmaktens politiske stemme – innledet året med et spesialnummer om fagforeninger i offentlig sektor. Overskriften er «The battle ahead» – striden som venter.

I den verden The Economist tegner et bilde av, utgjør lærere, sykepleiere og togkonduktører den største utfordringen som kloke politikere må våge å ta seg av. Nå er, skriver avisen, «industrielle relasjoner» tilbake i politikkens hjerte, men ikke som en «gammaldags» strid mellom arbeid og kapital, som på Thatchers tid. I stedet står dragkampen mellom skattebetalere og «skatteetere». Det sistnevnte er altså de offentlig ansatte. Nå begynner folk i privat sektor å innse hvilken «fest» de offentlig ansatte har hatt, med «enormt mye bedre» pensjoner, og sikrere ansettelser.

Slik kan vi altså ikke ha det, ifølge The Economist. Penger må «spares». «Produktivitet» må piskes fram.

Veksten til offentlig sektor under «gullårene» etter andre verdenskrig har betydd mye for vanlig folks velferd og arbeidsmuligheter, men også for kapitalens profittmuligheter. Utbyggingen av fysisk og sosial infrastruktur har ført til en modernisering som konkurrerende, profittsøkende kapitalister ikke hadde kunnet ordne på egen hånd. Men som kjent er det ikke langsiktig økonomisk utvikling, men akkumulasjon, som er «Moses og profetene» for den globaliserte kapitalen. Som et sultent dyr med aktiverte instinkter søker det seg der det er mer å hente.

Tre tiår med nyliberalisme skulle virkeliggjøre evangeliet om løssluppen entreprenørdynamikk og stabilt høy vekst. Virkeligheten er en relativt lav investeringstakt og finansbobler som nå har sprukket. Etter finanskrisen blir det derfor enda mer interessant å spise seg dypere inn i offentlig drevne virksomheter. Men da står altså fagforeningene i veien, advarer The Economist. I offentlig sektor protesterer de mot dårligere pensjonsvilkår. Dessuten er de skyldige i å ha «undertrykt» lønnsforskjeller og «demonisert» konkurranseutsetting.

Etter andre verdenskrig var omtrent hver tredje privatansatt arbeider i USA faglig organisert. I dag er det bare sju prosent. I Storbritannia har tilslutningsgraden sunket fra 44 til 15 prosent de siste 30 årene. Reduksjonen er markant i de fleste land. I offentlig sektor har tilslutningsgraden økt (som i USA) eller så har fallet stoppet på høyere nivå enn i privat sektor.

Taktikken med å skape falske motsetninger mellom ulike grupper av ansatte er naturligvis klassisk. Men der for eksempel sterk industrifagbevegelse har mistet medlemmer og styrke, har det ikke betydd at andre arbeidere har fått det bedre. Dårligere pensjonsvilkår og ansettelsesforhold for offentlig ansatte vil heller ikke bli til mer penger for arbeidere med lave og moderate inntekter i privat sektor. Eventuelle skattereduksjoner gir småpenger i lommeboka sammenlignet med det man vil måtte betale i private forsikringer og dårligere offentlig service.

De dypeste konfliktene står om forsøkene på å underordne den offentlige tjenesteytingen markedssamfunnets logikk.

I oppregningen av faglige synder nevner The Economist lærerfagbevegelsenes skepsis mot de inntrengende, lønnsdifferensierende «evalueringene». Eksemplet er talende. De fleste kan forstå at lærere gjør en kvalitativt bedre jobb med arbeidsro og samarbeidsånd i stedet for å forsøke å utkonkurrere kollegene sine i jakten på høyere lønn. Eller at markedstilpasset «New Public Management» kan byråkratisere og stykke opp lærernes hverdag, og altså ødelegge for undervisningen. Listen kunne gjøres lenger med andre, velkjente problemer. Sykepleiere som helst ikke vil behandle pasienter som biler på samlebånd. Leger som kjemper mot kravene om å sette kvantitative mål – nedsatt av byråkrater og økonomer – foran kvaliteten på behandlingen.

Norge har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre land, statsfinansene er sterke og den høye sysselsettingen bidrar til at LO setter nye medlemsrekorder. Men det innebærer ikke at kampropet i The Economist ikke berører norske forhold. Klassekampens gravitasjonsfelt virker globalt. Også her vil det til å komme hardere kamper om fellesskapets sektor.

Ali Esbati
Økonom