Hele venstresidens tankesmie

Anbud som tvangstrøye

Kronikk av Dag Sejerstad. Trykket i Klassekampen 20. august 2011

Norge går atskillig lenger enn EU når det gjelder å påby anbud ved offentlige innkjøp. Der EU krever anbud for alt som overstiger 1,7 millioner, er grensa i Norge så lav som en halv million.

Anbudskrava retter seg dessuten mot mange flere tjenester enn EU krever av oss. Vi har gitt reglene full anvendelse også for det EU kaller ”uprioriterte tjenester” som helse- og sosialtjenester, undervisning, yrkesutdanning og jernbanetransport.

KS kritiserer derfor at Norge ”helt frivillig har innført detaljerte og stivbente anbudsregler på helse- og sosialsektoren” – og fastslår: ”det gir dårligere tjenester for kanskje de mest hjelpetrengende.”

Den rødgrønne regjeringa har valgt å stoppe konkurranseutsetting og privatisering innen statssektoren. Men Adecco-avsløringene viser hvor viktig det er å dempe anbudskravet også i kommuner og fylker.

For det er ikke i strid med EØS-avtalen at en kommune gjør jobben med egne ansatte. Det gjelder både ved byggeoppdrag og når tjenester skal utføres. Det er ingen EØS-regel som krever at arbeid utført av en kommunal etat må legges ut på anbud.

EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudene må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, dvs. i 27 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein. Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner (5 millioner euro).

Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskap for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.

Et nytt ”håndhevingsdirektiv” gjør anbudskrava enda mer provoserende. Direktivet vil føre til at det blir langt flere detaljer å passe på for kommuner og offentlige etater. Selskap som ikke får tilslag på et anbud, får utvida adgang til å klage, og hvis de klager, stopper hele leveransen eller bygginga inntil klagen er avgjort – hvis det ikke dreier seg medisiner eller andre livsviktige leveranser.

Griper slike klager om seg, kan det lamme deler av den offentlige virksomheten – hvis en ikke finner måter å skjære i gjennom på. Alt under dagens ordning øker tallet på klager fra år til år. I fjor var det 346 klager som måtte behandles.

Kommuner over hele Europa reagerer på dette anbudsregimet. Det er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Dette bekreftes av en større studie fra EIPA (European Institute of Public Administration) fra 2009. Studien har tatt for seg fire EU-land pluss Norge og Island og kritiserer at innkjøpsreglene begrenser den lokale friheten til å velge hvordan tjenestetilbudet skal organiseres.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner (Council of European Municipalities and Regions), er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Ved en høring i EU-parlamentet fastslo talspersonen for CEMR at anbudsordningen ”har blitt dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

Regelverket utløser f.eks. stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger.

Anbudskravet skulle gjøre det billigere for det offentlige, men har i praksis ofte ført til det motsatte. En undersøkelse i Storbritannia, i regi av den britiske søsterorganisasjonen til KS, viste at 2/3 av de undersøkte kommunene og regionene mente at kostnadene og de administrative byrdene hadde økt.

CEMR vedtok 2009 et charter om lokale og regionale tjenester som går inn for en kraftig begrensning i hvilke oppdrag som bør utløse anbud på EU-nivå. Lokale myndigheter bør ha en grunnleggende rett til å bestemme når de skal legge oppdrag ut til åpen anbudskonkurranse og når de ikke skal det. Tjenester av lokal karakter må ikke utløse slike anbud.

Det viktigste kravet til CEMR er at det må være opp til kommunene hva som skal legges ut på anbud – og hva kommunene kan utføre med egne ansatte uansett organisasjonsform.

Kritikken mot anbudsreglene i EØS-avtalen betyr naturligvis ikke at alternativet er et forbud mot åpne anbud når offentlige instanser skal bygge eller foreta store innkjøp. De fleste offentlige byggherrer vil velge å hente inn tilbud fra flere entreprenører, og de fleste innkjøpere vil også se seg nøye om i markedet før de går til større innkjøp.

Men det er på det lokale nivået sakkunnskapen er størst når en skal avgjøre hva det er å vinne på en åpen anbudskonkurranse i 30 land i forhold til en mer begrensa anbudskonkurranse – eller på en kontrakt direkte med et lokalt firma. Derfor er kravet til CEMR om større “frihet til å anskaffe”, godt begrunna.

Debatten om EØS-anbudene er derfor ikke en debatt for eller mot anbud ved offentlige innkjøp. Den er en debatt om hvor beslutningene om anbud skal tas – og om hvilke vurderinger det bør legges vekt på når det offentlige kjøper og bygger: Skal åpne EØS-anbud vedtas en gang for alle – slik Stortinget gjorde da det godkjente EØS-avtaleni 1992 – eller skal bruken av så vidtrekkende anbud avgjøres lokalt ut fra hva som skal kjøpes og hva som skal bygges?

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Email to someone