Hele venstresidens tankesmie

Veksthemmende skatteletter

Hva ville næringslivet vært uten statens risikovilje og langsiktige og innovative forskning?

AV: IDA SØRAUNET WANGBERG

Apple-gründer Steve Jobs er for mange selve symbolet på innovasjon, og Apples suksess brukes ofte som en illustrasjon på at det er kreative gründere i private bedrifter som er drivkreftene bak innovasjon og utviklingen av ny teknologi i dagens samfunn. Apples produkter har revolusjonert hverdagen til mange av oss. De har skapt hundretusener av arbeidsplasser verden over, og sikret Apples eiere et hundretalls milliarder i profitt.

I manges hode står dynamiske og innovative Apple for alt det offentlig sektor ikke er. Mens privat sektor forbindes med vilje til å tenke nytt og ta risiko, ser mange på offentlig sektor som umoderne og traust, og som en bremsekloss for innovasjon – gjennom skatter, reguleringer og lang saksbehandling.

Den innovative staten
Men i virkeligheten er det helt annerledes, viser økonomiprofessoren Mariana Mazzucatto i sin nye bok The Entrepreneurial State. Apple og andre liknende selskaper ville hatt lite å tilby oss, dersom det ikke hadde vært for offentlige myndigheters enorme risikovilje og massive satsning på forskning og utvikling av ny teknologi.

Så å si alt av banebrytende teknologi i Apple-produktene er resultat av offentlig finansiert forskning og utvikling, i offentlige forskningsinstitusjoner verden over.

Hva ville for eksempel Apples iPad og iPhone vært uten touch-skjerm-teknologien og internett? Touch-skjerm-teknologien ble utviklet av forskere ved et britisk forsvarsrelatert institutt, forskningsinstituttet CERN, som eies og finansieres av 20 europeiske stater, og offentlig eide forskningslaboratorier og universiteter i USA. Internett ble oppfunnet av det amerikanske forsvaret, og videreutviklet gjennom HTML, URL og HTTP, som ble oppfunnet ved CERN. GPS og teknologien bak iPhones virtuelle assistent SIRI er også resultater av forskning utført av det amerikanske forsvaret.

Offentlig risiko, privat profitt
Genistreken til Steve Jobs og hans kreative kolleger i Apple, er å putte all denne avanserte teknologien inn i et pent og funksjonelt design. Mens forskningen som resulterte i internett, GPS og annen avansert teknologi innebærer høy risiko og massive investeringer, uten visshet om framtidig inntjening, er utviklingen av Apple-produktene forbundet med relativt liten risiko. Likevel er det Apple som håver inn hundrevis av milliarder i profitt, mens selskapet knapt betaler skatt i de landene det opererer i, gjennom kreativ pengeflytting til skatteparadiser verden over.

I legemiddelindustrien finner vi liknende eksempler på at det offentlige tar risikoen ved forskning og utvikling av nye legemidler, mens private selskaper tar profitten, gjennom den relativt lite risikofylte prosessen det er å slippe legemidlet ut i markedet. Et eksempel på dette er kreftmedisinen Taxol, som er utviklet av forskere ved det det offentlige National Institute of Health i USA. Legemiddelselskapet Bristol-Myers Squibb står for produksjon og markedsføring, og tar omtrent 120.000 norske kroner per årsdose, noe som utgjør 20 ganger produksjonskostnaden. Selskapet betaler 0,5 prosent tilbake til forskningsinstituttet i royalties. I kombinasjon med USAs noe mangelfulle offentlige helsevesen, blir konsekvensen at mange av de amerikanske skattebetalerne som har vært med på å finansiere utviklingen av legemidlet, ikke har råd til å bruke det.

Store konsekvenser
Utviklingen de siste tiårene, har gitt en forskyvning av makt og ressurser fra offentlig til privat sektor, også i Norge. Det kan få store konsekvenser for innovasjon i framtiden. Skal dagens parasittiske innovasjonssystem bli bærekraftig, må det offentlige få mer igjen for den risikoen som tas gjennom grunnforskning og utvikling av ny teknologi, mener Mariana Mazzucatto. Dette bør ikke bare gjøres gjennom skattesystemet, som mange selskap lett snor seg unna, men også gjennom at det offentlige får visse andeler av overskuddet som genereres av innovasjon finansiert av skattebetalernes penger.

For til syvende og sist er det ikke bare skattebetalerne som taper på at staten mister inntekter. Det blir også mindre igjen til å bruke på grunnforskning og utviklingen av ny teknologi i framtida, noe som igjen vil ramme det private næringslivets muligheter for å skape ny vekst og nye arbeidsplasser. Det er ikke risikokapitalister som vil stå for framtidas teknologirevolusjoner á la internett. De virkelig store gjennombruddene kommer etter langsiktige investeringer med høy risiko, langt utenfor horisonten dagens risikokapitalister opererer innenfor.

Den grønne energirevolusjonen kommer ikke av seg selv
For å klare å gjennomføre de teknologiske framskrittene som klimautfordringene krever, er offentlig sektor nødt til å ta en ledende rolle. Utviklingen av grønn teknologi kan ikke overlates til markedet. Mazzucatto viser i sin bok hvordan det i dag er Kina og Tyskland, som med sterke statlige virkemidler, ligger i front i utviklingen av grønn teknologi. Minst like viktig som selve utviklingen av teknologi, er virkemidlene for å skape gode markedsvilkår for den nyskapende teknologien. Tyskland har skapt et stort marked for solcellepaneler og annen fornybar energi, gjennom å fastsette prisen på energi fra ulike fornybare energikilder ut fra produksjonskostnaden. I tillegg til investeringer i utvikling av grønn teknologi, bruker Kina sitt eget utviklingsfond til å gi lån til land som Argentina. Betingelsen er at de bruker pengene på å kjøpe kinesiske vindkraft-turbiner. Dette er interessante perspektiver å ta med seg i diskusjonen om hvordan det norske oljefondets verdier skal forvaltes.

Statens rolle i innovasjonsprosessen har også betydning for debatten om den norske formuesskatten, som enkelte på høyresiden har forsøkt å gi navnet ”gründerskatten”. Alf Bjørseth, som står bak etableringene av solenergiselskapene Rec og Norsun, gikk før valget ut i Dagens Næringsliv, og kalte formuesskatten «gründerfiendtlig». Han mente at staten gjennom formuesskatten gjorde det så vanskelig å lykkes med å skape noe nytt, at han vurderte å flytte til USA. De siste fem årene har Bjørseth måttet betale 25 millioner kroner i formuesskatt, som følge av investeringer i solenergiselskapet Norsun. Det Bjørseth ikke nevnte, var at Norsun i samme periode har mottatt over 40 millioner kroner i statsstøtte. Så vanskelig kan det heller ikke ha vært for Bjørseth, som i samme periode har hatt en formue på mellom 500 og 700 millioner kroner. Hoveddelen skriver seg fra da han solgte seg ned i solenergiselskapet Rec, som siden oppstarten i 1996 har mottatt flere hundre millioner kroner i offentlig støtte.

Må dele for å skape
Dersom Bjørseth får viljen sin, og den nye regjeringen kutter formuesskatten, vil det på sikt bety at dagens gründere trekker stigen opp etter seg. For dersom de kun skal motta støtte fra staten til å utvikle ny teknologi, uten å gi noe tilbake, vil ikke staten ha råd til å støtte ny innovasjon i framtiden. Dermed kan Norge havne bakpå i kappløpet om å utvikle framtidas energikilder, og risikere å ikke greie omstillingen fra dagens oljeøkonomi til en grønn økonomi.

Den nye regjeringens begrep «vekstfremmende skatteletter» bærer i seg en indre motsetning. For det er ikke sånn at vi må skape først, og så dele etterpå. Vi må dele for å skape. Derfor må det private næringslivet også bidra til å gjøre staten i stand til å støtte utviklingen av ny teknologi i framtiden. Skal vi lykkes med å utvikle ny teknologi som kan skape nye arbeidsplasser og en vellykket overgang til en bærekraftig energiproduksjon, trengs det langt mer risikovilje og mer langsiktige investeringer enn det dagens risikokapitalister og private investeringsselskap er interesserte i. Da trenger vi alt annet enn veksthemmende skatteletter.

Teksten er også publisert i Klassekampen 22. oktober 2013