Hele venstresidens tankesmie

Plyndringstid

I begynnelsen av desember publiserte den amerikanske økonomen Michael Hudson en artikkel med overskriften «Demokrati og gjeld». Han går tilbake til Aristoteles, som mente at samfunnet stadig skifter mellom perioder med aristokrati, demokrati og oligarki.

AV: ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 28.12.2011

Gjeldsinstitusjonen spiller en avgjørende rolle i disse overgangene. Det er gjennom kredittgivning rikdommen polariseres til de ledende oligarkene, som etter hvert kan gjøre sin økonomiske makt om til arvelig politisk makt. Og det er ved å sette en strek over gammel gjeld nye ledere – Aristoteles kaller dem «tyranner» – samler støtte hos folket.

Et historisk sprang i denne sammenhengen inntreffer når nasjoner som har forlatt eneveldet, blir sikrere som låntakere. Tidligere var monarkens gjeld i prinsippet en privatsak. Den døde med ham. Men i «demokratier» kunne statens valgte representanter, gjennom retten til å skrive ut skatter, overføre gjeld til hele befolkningen over lengre tidsperioder.

Hudson peker på at vi nå ser et nytt historisk skifte. En av ettervirkningene av gjeldskrisen i Europa er at den internasjonale finanskapitalen igjen begynner å vende seg mot det autoritære, vekk fra demokratiet. Man ser gjerne at budsjettnedskjæringer og salg av eiendom gjennomføres for å betjene gjeld, uten at dette går gjennom demokratiske prosesser.

Nesten nøyaktig samtidig som Hudson kom med sin artikkel, publiserte E24.no en kommentar av økonomiprofessor Rögnvaldur Hannesson fra Norges Handelshøyskole. Han gir uttrykk for denne antidemokratiske impulsen på en mer åpenhjertig måte en mange andre. «I det siste har vi fått en ny type overhus», skriver han om de ikke-valgte finansherrene. Men det at «finansmarknadene overstyrer de demokratiske prosessene […] er ikke nødvendigvis noe på beklage, heller tvert imot.»

Professoren nevner Chile under Pinochet og Italia under Mussolini som gode eksempler på hvordan man har kunnet skape høy vekst og «rask reduksjon av offentlig gjeld». Det som i Hannessons verden i dag gjør det nødvendig og mulig å oppheve det besværlige folkestyret, er nettopp gjeldsproblematikken: «Kan regjeringer som må ha støtte i folkevalgte forsamlinger håndtere de problemer som oppstår når deres forgjengere har levd over evne i lang tid?» Når man kan mistenke at svaret er nei, må altså «finansmarknadene» ta over og fjerne de «privilegiene» befolkningen har fått. For eksempel «fri medisin og helsestell, og fri utdanning helt opp til doktorgradsnivå».

Den gode professorens idé om hvordan krisen skal «løses» har imidlertid ganske lite å gjøre med hvordan problemene har oppstått og mer med fantasien om «effektive» markeder. I en slik trosoppfatning fører det komplekse nettet av priser og renter til gode beslutninger når det gjelder risiko og valg av prosjekter. Men det virkelige resultatet har vært at viktige planleggingsbeslutninger, og dermed makt over fremtiden, har blitt overlatt til en gjeng med interesser som står i skarp motsetning til folk flest.

De kredittpapirene som finansaktørene sitter på, gir retten til – med statlig tvang om nødvendig – å kreve fruktene av noens arbeid i fremtiden. Når det blir større avstand mellom kreditten som krever renter på den ene siden og det levende arbeidet som skal betjene denne kreditten på den andre, ser vi tydeligere den krigerske karakteren hos finanskapitalen. For da skal altså staten brukes til å overføre ressurser fra det som kommer brede lag av befolkningen til del – helse, utdanning, infrastruktur – til dem som sitter på den finansielle makten. Dette øker naturligvis ikke muligheten, for de som rammes, for å øke sin produktivitet og framtidige betalingsevne. De synker tvert imot ned i dypere avhengighet. Dette er samtidens versjon av konfiskatorisk plyndring.

«Det dreier seg om et grunnleggende matematisk og politisk prinsipp: Gjeld som ikke kan betales, vil ikke bli betalt», avslutter Hudson sin artikkel. Hvordan denne ikke-betalingen skal organiseres, blir utfallet av en pågående dragkamp som definerer konturene for vår nærmeste fremtid. Professor Hannessons artikkel minner oss på at innsatsen er høy.

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Email to someone