Hele venstresidens tankesmie

Virker pisken?

AV LARS GUNNESDAL
Publisert i Dagbladet 12.april 2012

Det har de siste ukene blitt blåst nytt liv i uføredebatten, og høyresiden har stått klare med krav om trygdekutt. Det har blitt skapt et bilde av at det har blitt «for lett» å få innvilget stønad i Norge, og at stadig flere blir uføretrygdet. Hva viser tallene?

I 2011 mottok 1 prosent av 18-24-åringer uførestønad. For 10 år siden var det 0,8 prosent, en økning på 1680 personer. Årsakene er sammensatte, men forskere peker blant annet på en kraftig økning i tunge diagnoser som paranoia og schizofreni. Dette er åpenbart mennesker samfunnet burde gjøre mer for å hjelpe. Men å kutte og begrense adgangen til uføretrygd er antakelig ikke det som først og fremst vil hjelpe. Er det rimelig at denne gruppen blir brukt som en brekkstang for å svekke livsgrunnlaget for alle som reelt har krav på støtte?

Det mangler ikke på dystre beskrivelser fra høyresiden. Tankesmia Civita skriver i sine publikasjoner om en «uføreeksplosjon», og gir uttrykk for overraskelse over «den kraftige økningen» i antall uføre, selv om andelen som mottar varig uføretrygd er stabil. I 2000 anslo Sandman-utvalget, basert på demografiske framskrivninger, at antall uføre i 2010 ville bli 370.000. Fasit ble 353.000. I alle andre aldersgrupper enn hos de under 25 år er det en lavere andel uføre nå enn for ti år siden.

I 2011 ble NHO tatt i faktafeil av SSB, da de på sin årskonferanse feilaktig hevdet at «andelen utenfor arbeidslivet har vært sterkt økende de siste årene». Fakta er at Norge har en av verdens høyeste sysselsettingsandeler, og at den har økt de siste tiårene.

Høyresiden forsøker å skape et virkelighetsbilde der velferdsordningene «fanger» mennesker i «utenforskap» og at løsningen er å stramme inn på ytelsene.

Inspirasjonen har norsk høyreside hentet fra Sverige, der de borgerlige før valgseieren i 2006 innførte begrepet «utanförskap», en uklart definert samlepost for alle som ikke hadde «ett jobb att gå till». Begrepet inkluderte alt fra arbeidsløse til korttidssykemeldte. Etter å ha vunnet valget ved å male dystre bilder av de svenske trygdeordningene, gikk de borgerlige i gang med en rekke tiltak for å minske dette «utanförskapet». Flere runder med skattelette til de med jobb; innstramming for de syke, trygdede og arbeidsløse.

Denne politikken har vært effektiv. Ikke mot den høye arbeidsløsheten, men mot de arbeidsløse. Skattelettene har ikke ført til at flere har kommet i jobb, derimot har mange grupper blitt skjøvet ned i fattigdom. Andelen fattige barn har økt. Andelen arbeidsløse som lever under fattigdomsgrensen har gått opp fra 24 til 38 prosent på få år. Åpenbart syke blir avkrevd fortsatt jobbsøking. De fattige har blitt fattige på grunn av en villet politikk.

Alle er enige om at samfunnet må legge bedre til rette for at alle som kan jobbe får jobbe. Ingen som ikke har krav på det skal få støtte. Der det forekommer eksempler på at loven blir brutt, må det ryddes opp i, som ved alle andre lovbrudd. Det er et argument for bedre oppfølging i systemet, ikke for å gjøre vilkårene dårligere for de som reelt sett ikke klarer å være i arbeidslivet.

Basert på erfaringene fra Sverige, er det ikke hold i påstanden om at innstramminger i trygdesystemet får fler i jobb. Tvert imot kan det virke ødeleggende for personer som trenger trygge økonomiske rammer i en overgangsperiode. For å bekjempe arbeidsløshet, må man skape flere arbeidsplasser, ikke kutte i arbeidsledighetstrygd. Og for å sikre at så mange som mulig deltar i arbeidslivet trenger vi et inkluderende arbeidsliv, ikke kutt i uføretrygd.

Lars Gunnesdal
Økonom, Manifest Analyse