Hele venstresidens tankesmie

Økologi: privatiseringens tragedie

7-18 desember kommer verdens øyne å være rettet mot FNs klimakonferanse i København. Til tross for at stadig flere skjønner at store og grunnleggende tiltak må til for å unnvike akselererende økologiske problemer, ser det ikke ut som dette møtet fører til avgjørende avtaler på statlig nivå. Hvorfor synes det så umulig å komme noen vei, når «alle» vet at noe må gjøres?

Kapitalismens rolle i den økologiske ødeleggelsen er tema for en omfattende artikkel i siste nummer av det amerikanske tidsskriftet Monthly Review, skrevet av redaktør John Bellamy Foster og sosiologiprofessor Brett Clark. Artikkelen tar sin utgangspunkt i skillet mellom fellesskapelig og privat rikdom, eller formue («wealth»).

ET PARADOKS
Allerede James Maitland, eller «8. Earl of Lauderdale» (1759-1839). beskrev et tilsynelatende paradoksalt motsetningsforhold mellom fellesskapelig og privat rikdom (public wealth vs. private riches). Fellesformuen består av alt som er et gode for mennesker, mens den private rikdommen er slike goder som også er knappe. Hvis man for eksempel monopoliserer vannkilder som tidligere var fritt tilgjenglige, og tok betalt for bruken, ville den målbare rikdommen i landet, altså summen av private rikdommer, øke mens befolkningen skulle bli mer tørst, konstaterte Lauderdale.

Hos Karl Marx blir dette paradokset satt inn i en bestemt sammenheng: den kapitaliske produksjonsmåten. Marx peker på det motsetningsfulle forholdet mellom bruksverdi og bytteverd som grunnleggende for kapitalismen. I eksemplet ovenfor har vann et bruksverdi for alle, men for å få bytteverdi må tilgangen gjøres begrenset – privatisert. Motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi i kapitalistiske samfunn gjelder naturen generelt, og den får får dramatiske følger. Som Marx uttrykker det: «the earth is the reservoir, from whose bowels the use-values are to be torn».

«EN PERVERS LOGIKK»
Foster og Clark viser den «perverse logikk» som gjør at økologisk katastrofe kan generere nye «markeder». Disse blir gjerne presentert som løsninger på problemene som skapes av profittdrevet kapitalistisk produksjon. Forfatterne nevner storskala privatisering av vannressurser som et viktig eksempel. Ødeleggelsen av vannressurser driver fram at vann omgjøres til en markedsvare. Sjefen for den multinasjonale vannbedriften Suez har kalt vann et «effektiv produkt» – en forretningsvirksomhet som er «totalt internasjonal, hvor priser og volumer, i motsetning til stål, sjelden går ned».

Privat profitt forutsetter knapphet. Dette er et grunnleggende faktum visse økonomer overser. De tar til orde for mest mulig privatisering og eierskap knyttet til naturressurser, fordi de frykter «allmenningens tragedie», som er at ressurser ødelegges fordi ingen eier dem og har ansvar for dem. Foster og Clark påpeker derimot at privat profitt forutsetter knapphet (for eksempel på vann), og at dette gjør ideen om å redde naturressurser gjennom å overføre dem til akkumulasjonsdreven kapitalistisk produksjon fundamentalt feilslått. Istedenfor «allmenningens tragedie», ser vi i virkeligheten en privatiseringens tragedie («the tragedy of the privatization of the commons»)

KLIMAKVOTER?
I tillegg til å gi en opplysende redegjørelse for den dominerende økonomivitenskapens økologiske blindhet, minner artikkelen om de alvorlige begrensningene i «markedsløsninger» på økologiske problemer. Dette rammer også Jens Stoltenbergs hjertebarn – handel med såkalte klimakvoter.

Manifest Analyse anbefaler artikkelen «The Paradox of Wealth: Capitalism and Ecological Destruction» som opplysning i forkant av klimatoppmøtet i København. For lesere med dårlig tid, eller engelsk, kan vi anbefale teksten «Utilstrekkeleg økologisme» av den svenske økonomhistorikeren Daniel Ankarloo. Den presenterer noen av de samme poengene som Foster og Clark utvikler. Tidligere trykket i Klassekampen.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse