Hele venstresidens tankesmie

Fornuft og undergang

AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 20. juni 2012

«I morgen går dere til valg. Men egentlig har dere ikke noe valg. Dere kan bare velge mellom smertefull fornuft og full undergang». Det var den innflytelsesrike tyske tabloidavisen Bild som trykket denne utpreget liberale hilsenen i et brev til det greske folket, dagen før valget på søndag.

Det arrogante budskapet viser hvordan de opphøyde forsvarerne av dagens kapitalisme ser på folkestyrets optimale rekkevidde. Samtidig er det riktig at det fornuftige valget er smertefullt, mens det ufornuftige er katastrofalt. Men Bild tar feil når det gjelder hvilket valg som er fornuftig.

Nedskjæringspolitikken i Hellas har allerede gitt fem år på rad med krympende økonomi. Det innebærer flere kvartaler med nedgang enn under den store depresjonen i USA på slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet. Arbeidsløsheten er over tjue prosent, blant ungdommer rundt femti. Hver fjerde greker befinner seg nå under fattigdomsgrensen. Helsevesenet kollapser, skoler havarerer, infrastrukturen forfaller.

Det er altså denne politikken den såkalte troikaen – EU-kommisjonen, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ECB) – vil at grekerne skal føre enda mer av.

En slik utvikling innebærer naturligvis at det blir stadig tyngre å betale ned på de lånene som europeiske banker har tjent godt på å gi til den greske staten. Troikaen selv regner med – til tross for nedskjæringer og privatiseringer – at statsgjelden skal synke fra dagens 163 prosent av BNP til litt under 120 prosent av BNP i 2020 – noe som fremdeles vil innebære store årlige rentebetalinger fra en bunnskrapt statskasse. Da skal man huske at IMF ved sin avtale med Hellas i 2010 også regnet med at gjeldsgraden ville fortsette å øke, men ikke like mye. IMF beregnet at arbeidsløsheten skulle øke til 14 prosent og holde seg der i om lag fem år. Vi vet allerede nå at det har blitt verre – nettopp på grunn av de nedskjæringene som inngikk i avtalen.

Den «sparepolitikken» Hellas blir tvunget til, presser frem en avmodernisering av økonomien. Mennesker drives ut i en arbeidsintensiv, lavproduktiv, og ofte grå eller svart tjenestesektor. På en del steder har man begynt med lokal byttehandel.

Kostnadene blir naturligvis enorme når store deler av en hel generasjon står utenfor det vanlige arbeidsmarkedet: sosiale spenninger, men også tapt kompetanse og produksjonskapasitet.

Hva det koster når greske familier av økonomiske grunner gir bort barna sine til fosterhjem, er vanskelig å si, men «fornuftig» er det vanskelig å kalle det.

Mot dette stilte den greske venstrekoalisjonen Syriza opp et økonomisk program som ville ha vært et første alvorlig forsøk i Europa på å aktivt motvirke krisen og snu den til strukturelle forbedringer.

Nedbetalingene skulle fryses, en internasjonal kommisjon skulle gå gjennom den samlede gjelden og store avskrivninger skulle gjøres med utgangspunkt i en legitimitetsrevisjon. Betalingssystemet skulle sikres gjennom en nasjonalisering av banker, i stedet for at man kaster penger i bunnløse (men ikke herreløse) hull. En tydelig progressiv skattepolitikk skulle innføres, med et eiendomsregister som skulle muliggjøre beskatning – eller, for de som forsøker å fuske, konfiskering – av formuen til de rikeste (som er svært stor). En industripolitikk for å omstrukturere næringslivet ble foreslått. Man ville forsterke arbeidsløshetstrygden og bygge opp et solid sosialt sikkerhetsnett.

Da kunne ressursene i økonomien brukes produktivt i stedet for å bli sugd inn i den globale finansielle nedsmelting – som ikke akkurat er skapt av greske sykepleiere og lærere.

Massiv skremselspropaganda – innenlandsk og utenlandsk – hindret at Syriza vant helt fram. Men det politiske kartet i Hellas er likevel tegnet om. Det finnes nå en sterk og reell parlamentarisk opposisjon. Folk har mobilisert og tenkt seg om. En vei framover er presentert.

Den veien bør studeres langt utenfor Hellas. For spørsmålet er ikke om gjelden som har blitt bygget opp i finanssektoren, og som nå veltes over på statskassene i land etter land, vil trenge massiv nedskrivning. Spørsmålet er hvem som får diktere vilkårene. Og i forlengelsen: Om Bilds beskrivelse av valgmulighetene skal bestemme skjebnen til hele det europeiske demokratiet.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse