Hele venstresidens tankesmie

Sysselsetting og uførhet – misvisende problemstillinger

Av ALI ESBATI

NHOs Baard Meidell Johannesen har svartmin spalte i Dagsavisen, «Mytebølgen» (25.10.2012). Svaret møter vel egentlig ikke noen av de konkrete fakta jeg presenterer. Og framfor alt ikke det som er hovedpoenget mitt: at det vanligste utgangspunktet for debatt om trygd og sysselsetting i Norge er misvisende. Norge er ikke en «trygdenasjon» i betydningen at mange står utenfor arbeidslivet i forhold til andra land – tvert imot. Det er flere som jobber i Norge enn i de fleste andre land. Derimot er det flere av de som er arbeidsløse, syke eller uføre som har rett på offentlige ytelser i Norge.

Hvis man er opptatt av at mange skal delta i arbeidslivet, er dette gode nyheter. Hvis man derimot er opptatt av at minske felleskapets ansvar for den som ikke kan arbeide – midlertidlig eller permanent – da er det annerledes. Men også da bør man slutte å påstå ting som at de trygdede «får en stadig større del av kaka», fordi dette simpelthen ikke er tilfellet.

Meidell Johannesen introduserer derimot en rekke andre tall og problemstillinger i sitt svar.

• Sysselsettingsandelen, generelt og blant de unge spesielt

Jeg skrev nøye, at «andelen av befolkningen i alderen 25-64 som var sysselsatt var også noe høyere i 2011 enn i 2005, til tross for en finanskrise der imellom». Og jeg påpekte at den langsiktige trenden i norsk sysselsetting ikke er at velferdsstaten har trykket det ned, men heller det motsatte. Sysselsettingsnivået endres selvfølgelig fra år til år, med konjunktur.

Diagrammet nedenfor viser OECD-tall for sysselsettingsnivået (i prosent av folkemengde) for personer 25-64 år, i Norge og i OECD. Man kan si mange ting om dette, men det viser i hvert fall ikke et arbeidsmarked som går ad undas.

Det er helt riktig at den enorme sysselsettingsveksten i absolutte tall de siste sju årene i hovedsak skyldes innvandring. Dette er en indikasjon på at norsk økonomi er sterk. Det er også en mulig grunn til uro, hvis altfor mange jobber i Norge er av karakteren at de bare fylles av innvandret arbeidskraft – eventuelt grunnet altfor lave lønninger og altfor dårlige arbeidsvilkår. Det er fint om NHO synes dette er problematisk.

At sysselsettingsnivået blant unge er lavere nå enn for noen år siden kan også være et problem som absolutt er verdt å analysere. Men grunnen til dette er neppe at disse unge har valgt uførhet (tittelen på innlegget til Johannesen er «Myter og realiteter om uføre»). En mer trolig forklaring er at man studerer lengre – mer eller mindre frivillig. Vi vet også at mange sliter når de ikke fullfører utdanning. Dette problemet blir ikke lettere å løse av å spre myter om sykefravær eller uførepensjon.

• Uføretrygd og arbeidsavklaringspenger, generelt og blant de unge spesielt

Johannesen skriver at andelen på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger har steget siden 2001, men innrømmer litt senere at andelen har vært ganske stabil siden 2005. Jeg skrev ikke noe annet – men jeg påpekte at det er upresist å bruke «gå på trygd» om alle som tar imot disse ytelser og sykelønn, fordi det antyder at dette er permanente tilstander. Andelen som får uførepensjon har for øvrig gått ned (fra 10,3 prosent i 2005 til 9,6 prosent i 2012).

(Fig. 7.16 i Nasjonalbudsjettet 2013)

Økningen i antallet som tar imot uføreytelser er høyst ventet, grunnet økningen i folketallet og økningen i yrkesdeltakelsen. Sandman-utvalget spådde for eksempel i 2000 at antallet uførepensjonister i 2010 ville være 377 000. Ved inngangen til 2010 var tallet i underkant av 350 000.

Johannesen tar dermed opp en annen tråd. «Både antall og andelen av unge på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger øker sterkt», skriver han. Dette er for så vidt et eget tema. Selv om antallet unge uføre er lite i forhold til totalen, er det selvfølgelig alltid triste forhold som ligger bak slik uførhet. Ser man nærmere på de unge som mottar uføreytelser, viser det seg at de fleste sliter med en eller flere tunge sykdommer. Over halvparten av dem i alderen 18-39 som får uføretrygd, er diagnostisert med psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser, herunder nevroser og atferds- og personlighetsforstyrrelser, schizofrene og paranoide lidelser, autisme og psykisk utviklingshemming. (Se diagnosestatistikk fra Nav, og for eksempel «Unge på arbeids- og helserelaterte ordninger» av Torunn Bragstad og Søren Brage). Det går å diskutere om dette skyldes bedre diagnoser, eller om vi kanskje generelt er for raske til diagnostisering. Den diskusjon bør være faglig grunnet, og ikke føres med antydninger om at disse ungdommene egentlig «har det for godt».

Vi må også huske på, at denne økningen ikke automatisk betyr at ungdom med den samme typen medisinske tilstander hadde vært i jobb før, da diagnosene var annerledes. Mange ville nok heller aldri ha kommet seg inn i systemet.

Diagrammene nedenfor viser dels et mer nøkternt bilde av utviklingen av uførepensjon blant unge, dels setter de tallene i perspektiv. Det å for eksempel komme med påstander om at disse unge menneskenes problemer er «den største velferdsutfordringen vi står overfor i Norge» (Torbjørn Røe Isaksen, Høyre, til NRK 6.10.2010), er som jeg ser det ikke en seriøs framgangsmåte.

(Fra Nav, Uførepensjon – statistikknotat, Pr. 30. juni 2012)

Etter denne framstillingen, gjentar Johannesen sin fortelling om «presset på ordningene», mens han mener at det å påpeke åpenbart misvisende problemstillinger er «selektiv tolkning av virkeligheten». Kommentaren blir med andre ord et godt eksempel på det problemet jeg ønsket å belyse i min spalte.