Hele venstresidens tankesmie

Fordeling og stagnasjon

AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen, 25. juli 2012

Forrige uke gjennomførte den spanske staten en auksjon. Det er en normal prosess, der staten selger obligasjoner og får inn penger til den rentesatsen som utlånerne er villige til å kreve. Men denne auksjonen ble gjennomført etter ”redningspakken” som EU satte sammen til landet: 100 milliarder euro rett inn i de utrygge spanske bankene, med staten som gissel. Nå som EU midlertidig har tatt bort litt av børen for Spanias budsjetter – mot implisitte løfter om at Spanias regjering skal gjøre livet nesten like surt for sine innbyggere som i Hellas – skulle rentene synke betraktelig.

Slik ble det ikke. Spanias lånekostnader ble høyere enn måneden før. Tiårsobligasjonsrentene steg til over 7 prosent – et nivå som viser at faren for konkurs oppfattes som høy.

Samtidig som Spania rystes, er rentene på statsobligasjoner faktisk rekordlave for de statene som før ble oppfattet som ”trygge”. Tyskland og Sverige har betalt rundt 1,3 prosent i rente på tiårsobligasjoner. At millioner av tyskere må slite i en ny lavlønnssektor og at ungdomsarbeidsløsheten er skyhøy i Sverige bekymrer ikke ”markedet”. Også USA og Storbritannia, som bærer på store statsgjelder, får låne billigere enn på flere tiår.

Alt vel, altså, bortsett fra for middelhavsbeboere som demonstrerer i gatene? Nei. De lave rentene er heller et tegn på at rike individer og de institusjonene de kontrollerer har massevis av penger, men få ting å investere i. For eksempel viser nye tall at de ikke-finansielle amerikanske selskapene sitter på nesten 5000 milliarder dollar i likvide midler. Disse selskapene foretrekker altså å beholde penger på bok framfor å investere dem i noe de antar vil gi dem mer, billigere eller bedre produksjon. Det er den samme situasjonen – realøkonomisk stagnasjon og usikkerhet – som forklarer at forskjellige investorer er klare for å plassere en del av sine penger i statsobligasjoner som gir nesten null i realavkastning.

Vanskeligheten med å nå samme vekstnivå som under de gyllne tre tiår etter krigen har preget vestens kapitalister helt siden oljekrisen på 70-tallet. Det har vært en viktig drivkraft bak ”finansialiseringen”. Mens kapitaleiere på forskjellige måter har presset ut mer av arbeidskraften og skrapt til seg større andel på bekostning av lønnsnivået, har deres overskudd i større og større grad blitt ”investert” i stadig mer ”oppfinnsomme” finansinstrumenter. Dette har begunstiget resten av verden med blant annet boligbobler som gir ødeleggende effekter når de har sprukket, som i USA i 2007 og i Spania 2008.

Nå når luften går ut av de oppblåste finansverdiene, kommer arbeidet med å legge kostnadene på nåværende og framtidige lønnsmottagere. Men samtidig opprettholdes ikke bare den realøkonomiske stagnasjonstendensen; den fordypes. Mest akutt i de landene som nå tvinges til statsfinansielle selvmordsaksjoner. Men vi ser velferdsordninger og infrastruktur forfalle, arbeidsløsheten bite seg fast, og fattigdommen vokse også i mange andre land.

Det finnes enorme ressurser som forblir uutnyttede og uutviklede. Mennesker går arbeidsløse, samtidig som behovene i velferdssektoren vokser. Fungerende industriproduksjon avvikles på grunn av finansiell usikkerhet. Infrastruktur nedgraderes på grunn av tvangstrøyer på offentlige finanser. Det holdes taler om behovet for innovasjon samtidig som tilgangen til utdanning blir begrenset.
Tanken på at man skal ”sanere” noen statlige budsjetter og banksystemer, for så å se markedets magi skape en sprudlende vekst som får alle til å være fornøyde med sitt lodd i livet, er i utgangspunktet uholdbar. Sett i lys av den pågående krisen framstår det som en bisarr fantasi. I virkeligheten har dagens kapitalisme skapt ubalanser som er vanskelige å bli kvitt, og som gjenspeiles i en stadig mer irrasjonell bruk av samfunnets ressurser.

Den politiske konklusjonen, er at en realistisk vei ut av krisen ikke kan legges utenom behovet for kraftig omfordeling. Fra overskudd til lønninger, særlig i de landene som har store handelsoverskudd, fra privat forbruk til offentlig forbruk, fra finanspapirer til reelle investeringer, fra fossil energi til fornybar. Spørsmålet blir hvilke organisasjoner som skal målbære dette behovet. I Spanias gater gjør man i det minste et forsøk.