Hele venstresidens tankesmie

Clemet og kunnskapens pris

Civitas Kristin Clemet spekulerer på om «likhetens pris» kan være for høy. Debatten bør bygge på fakta framfor luftig filosofi.

AV LARS GUNNESDAL
Publisert i forkortet versjon i Dagbladet 06.09.2011

Budskapet i boken «Ulikhetens pris» («The Sprit Level») av professorene Richard Wilkinson og Kate Pickett er ikke så populært hos NHOs tankesmie Civita og leder Kristin Clemet. Hun velger å møte forskernes fakta med filosofisk fundering: «Hvis økonomisk (resultat)likhet er ett godt mål, så må det alltid veies mot andre gode mål. Mål som frihet, likeverd, likebehandling, tillit, rettferdighet osv,» uttalte hun til NRK i anledning bokens utgivelse på norsk.

Denne internasjonale bestselgeren samler fakta om ulikhetens samfunnsvirkninger. Den viser for eksempel at graden av økonomisk ulikhet i de rikeste landene og innad blant amerikanske delstater viser en forbausende god sammenheng med omfanget av en rekke sosiale problemer, mens inntektsnivået (BNP) forklarer lite.

Det er altså ikke rikdommens nivå, men ulikhetens nivå, som er viktigst for samfunnets kvalitet, når samfunnet først har nådd relativt høy økonomisk standard. Bokens forfattere mener derfor at rike land som Norge heller bør fremme økt økonomisk utjevning, enn å fokusere på ytterligere økonomisk vekst.

Clemet stritter imot. I Dagbladet fredag skriver hun at «økonomisk likhet kan ikke være overordnet alle andre mål». Som om sosial likhet alltid betales med en høy pris, for eksempel i form av redusert frihet. Som om økonomisk utjevning forutsetter en eller annen form av diktatur.

Men er individene i det relativt egalitære Norge virkelig mer ufrie,—med sin garanterte sykelønn, pensjonsrettigheter og ferielov – enn folk flest i ulikhetens USA, som ikke har en eneste lovfestet feriedag?

Heller enn å ta utgangspunkt i den kalde krigens ideologiske forestilling om at frihet og likhet er uforenelige motpoler, bør den norske ulikhetsdebatten bygge på forskning og fakta.

I artikkelen «Er inntektsforskjeller dødelige?» (Tidsskrift for velferdsforskning 4/2010) finner NOVA-forsker Jon Ivar Elstad at økt regional inntektsulikhet har en selvstendig effekt på dødeligheten til voksne nordmenn.

Siden analysen tar høyde for en rekke individuelle (kjønn, sivilstatus, egen inntekt, utdanning) og regionale (by/land, næringsstruktur) egenskaper, kan ikke denne effekten i særlig grad tilskrives personlige valg.

Elstad konkluderer derfor: «Resultatene tyder på at Wilkinson-teoriens antakelser om at høyere inntektsulikhet vil bidra til et høyere dødelighetsnivå kan være relevante også i det norske samfunnet.»

Vi vet også at forskjellene i dødelighet mellom ulike inntektsgrupper er dramatiske. I Folkehelseinstituttets rapport «Sosial ulikhet i helse» fra 2007, kommer det fram at de nederste tredjedelen på inntektsstigen (og særlig menn) har tre til åtte ganger så stor sannsynlighet for å dø i løpet av en gitt tidsperiode som de som befinner seg på toppen.

Sammenhengen mellom lav inntekt og dårlig helse går riktignok begge veier, men de to forsterker hverandre også i en nedadgående spiral. Samtidig vet vi at lav inntekt og dårlig helse går i arv.

Clemet angriper en stråmann. Boka «Ulikhetens pris» foreslår ikke «lik lønn til alle» som «vidunderkur». Forfatterne påviser imidlertid at med økt ulikhet må vi også påregne økt forekomst av sosiale problemer og svekket samfunnskvalitet på en rekke parametre.

Dette er selvsagt tungt å svelge for ideologer som alltid har hevdet at økt ulikhet i seg selv aldri er noe problem, så lenge de fattige får nødvendig hjelp. I lengden er det likevel ikke holdbart å se vekk fra vitenskapelig dokumenterte fakta bare fordi de ikke passer inn i en utrangert ideologi.

Forskningsresultatene som er samlet av Wilkinson og Pickett gjør rommet for liberalistisk begrepsfilosofering litt mindre. Det er kunnskapens pris.