Hele venstresidens tankesmie

Boblens makt

Hvorfor klarer de styrtrike seg så godt?

Det satiriske nettstedet The Onion begikk i juli i fjor en klassiker med overskriften «Recession-Plagued Nation Demands New Bubble To Invest In» («Land i økonomisk resesjon krever ny boble å investere i»). Tittelen gir egentlig en mer korrekt analyse av finansmarkedenes betydning for verdensøkonomien enn mye annet som blir sagt i debatten – om grådige direktører, vidløftige boliglån og «nye finansprodukter». Finanskapitalens vekst og bobleblåsing har vært et svar på reelle behov hos ledende sjikt innen verdensøkonomiens herredømme.

Tiårene etter andre verdenskrig var en gullalder i verdensøkonomien, men på 1970-tallet begynte det å snu. Kapitalkreftene forsøkte da – tynget av oljekriser, en kostbar Vietnamkrig og krav om politisk endring – å reorganisere seg for å skvise ut mer profitt. USA gikk i teten. Og selvsagt spilte staten en viktig rolle, ikke minst under Reagan. Fagbevegelsen ble angrepet juridisk og ideologisk. Stillings- og arbeidervernet ble svekket. Korttidskontrakter ble innført i offentlig sektor.

I den grad hensikten var igjen å gjøre den amerikanske industriproduksjonen verdensledende, fungerte det dårlig. Fra midten av 80-tallet kan vi derfor observere det professor i internasjonale studier, Peter Gowan, har kalt «finansiell dominans som nasjonal strategi».

Gjennom lovgivning og rentepolitikk støttet statsapparatet i USA finanskapitalens ekspansjon. Investeringsbanker og hedgefond fikk kjøpe opp selskaper, dele dem opp eller slå dem sammen og skape «shareholder value». Finansinstitusjoner tjente store penger på en lånebasert vekst og på de finansielle transaksjonenes enorme volum. Husholdningene fikk lån mot sikkerhet i bolig – og resultatet kjenner vi. Prisboblene er et produkt av Wall Streets pyramidespill, og de har vært forutsetningen for Wall Streets velstand. I 2006 sto finansiell virksomhet for hele 40 prosent av profitten i USAs innenlandske økonomi, mens andelen på 1960-tallet var 20 prosent.

Samtidig har hele denne prosessen vært avhengig av et globalt finanssystem. USA har pådratt seg ufattelig store, doble underskudd – i utenrikshandelen og på statsbudsjettene. Det vil si at resten av verden har forsynt USA både med varer og kreditt. For at systemet skal holde seg flytende – for at asiatiske bygningsarbeideres sparing skal omdannes til svømmebasseng i Florida – må det finansielle blodomløpet nå fram til hver avkrok av verdensøkonomien. Når USA-dominerte institusjoner som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) har gått i bresjen for å drive fram avregulering av verdens finansmarkeder, har dette altså dreid seg om politisk maktutøvelse ut fra nasjonale interesser. Den oppblåste finanskapitalen har fått nye områder å reise sine pyramidespill på. Det er en verdensturné med minneverdige opptredener: den store Asia-krisen i 1997, finanskollapsen i Argentina, valutakriser i Russland og Tyrkia, den globale IT-boblen.

Den globale finansstrukturen er altså ikke et maskineri rammet av teknisk uhell. Den er en overbygning for å tjene – og aller viktigst: for å gjenskape – økonomiske maktforhold.

De siste tre tiårene har forskjellene i inntekt og formue økt i den vestlige verden. Særlig tydelig er dette i USA. De styrtrikes andel av de samlede inntektene er nå på et nivå vi ikke har opplevd siden mellomkrigstida. Nylig kom tallene for fjoråret – altså året finanskrisen inntraff. De viser at medianinntekten i USA har falt til sitt laveste nivå siden 1997. Andelen fattige har økt kraftig, til 13,2 prosent. Det viser seg også at forskjellene har fortsatt å øke. Ikke bare har et lite sjikt levd svært godt på en finansdrevet økonomi – boblepengene gir reell makt til å beholde sosiale posisjoner.

I «Kapitalen» beskriver Marx – apropos pengenes funksjon – hvordan «sirkulasjonen blir den store samfunnsmessige smeltedigel der alt strømmer inn, for så igjen å komme ut i form av penger». Han understreker straks betydningen av dette stadig pågående forvandlingstrikset: «Derved omdannes den samfunnsmessige makt til privatpersoners private makt.»

Marx hadde lite å si om hedgefond og subprime-lån. Men når maktperspektivet han gir uttrykk for, mangler i analysene, begrenser det merkbart forståelsen av et finanssystem som framkaller kriser.

Ali Esbati
Økonomianalytiker i Manifest Analyse

Publisert i Klassekampen 07.10.2009