Hele venstresidens tankesmie

I lov og realitet

AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampens bokmagasin 16. april 2011

I drøyt tredve år har de vestlige økonomiske elitene framgangsrikt løsrevet seg fra etterkrigstidas komplekse klassekompromisser. Kompromisser som innebar jevnt over stigende privat kjøpekraft, utbygging av velferdsordninger og – i varierende grad – institusjonaliserte forsøk på å minske økonomisk og sosial ulikhet.

Antologien «Troen på markedet» tar for seg noen av de tenkerne og forfatterne som har vært premissleverandører for denne utviklingen. Og noen – Adam Smith og David Ricardo – som tvert imot har blitt utsatt for en viss intellektuell mishandling posthumt for å kunne fronte nyliberalismen.

Utgangspunktet er en skepsis over det nyliberalistiske slagordet om at «kapitalisme er en forutsetning for frihet, og at det bare er i kapitalistiske land vi finner politisk frihet». Dette er en påstand det ikke er dekning for. Det mest verdifulle med denne antologien er at den blottlegger nyliberalismens autoritære drag.

Selve begrepet nyliberalisme avfeies i dag ofte av dem som praktiserer den. Antologiens redaktører har gode begrunnelser for bruken av termen i den innledende teksten. Det var økonomer selv, som ville skape et alternativ til den klassiske liberalismen, som introduserte begrepet for å markere avstand og sette seg i opposisjon. Distinksjonen forblir historisk og politisk relevant. Mens 1800-tallsliberalismen «strevet med å kvitte seg med en eneveldig kongemakt», er nyliberalismen «en ideologi rettet mot en folkevalgt statsmakt innenfor et demokratisk samfunn», skriver de.

I dette tankeuniverset oppfattes det som en spesielt farlig trussel at de forfordelte forsøker å forandre samfunnet, og gjennom det sine egne livsvilkår, kollektivt. Det som hos nyliberalerne presenteres som et abstrakt ideal om den ypperste frihet, er i virkeligheten en svært konkret situasjon, der den som i dag er rikt og mektig skal få beholde nettopp sin rikdom og sin makt, uten å forstyrres. Og for å nå og bevare denne tilstanden, er det nærliggende å sikte mot en reindyrket autoritær statsmakt.

Derfor var Friedrich Hayek krystallklar på at «spørsmålet om hvordan fagforeningenes makt best kan begrenses både ved lov og i realitet» skulle anses som «et av de aller viktigste». Akkurat som Milton Friedman så han med interesse på Pinochets eksperiment i Chile, og hevdet han foretrakk «en liberal diktator framfor en demokratisk regjering uten liberalisme».

Det er også logisk at den norske nyliberalismens tidlige forkjemper, økonom og redaktør for tidsskriftet «Farmand», Trygve Hoff, anså demokratiets svakhet å være «at det ikke gir noen sikkerhet for at de ’beste’, ’verdigste’ og ’kyndigste’ kommer i spissen». På samme måte mente han oppmykning av klasseskillene premierte middelmådighet, og til syvende og sist førte til krise i vesten – med symptomer som «allsang, moderne dansemusikk og dadisme». Hos Siv Jensens favorittforfatter Ayn Rand er det autoritære slått ut i full blomst. Ikke bare i form av psykopatiske romanhelter med kraftige kjever. Statshateren Rand ga for eksempel også helhjertet støtte til statlig meningsforfølging, gjennomført av «Komiteen for uamerikansk virksomhet».

Og utenfor idéverdenen har nyliberalismens tidsalder, særlig i USA, ført til en ekstrem konsentrasjon av formue, samtidig som dramatisk mange flere rett og slett blitt buret inn. I denne sammenhengen er det autoritære helt konkret.

Som så ofte med antologier, forekommer det en del gjentakelser her, og tonen varierer. Mens tekstene om Smith og Ricardo bare så vidt behandler personene bak ideene, gis dette større tyngde i de øvrige tekstene. Hovedbidragene er Dag Østerbergs presentasjon av Ludwig von Mises och Mikkel E. Astrups og Håvard Nilsens essay om Hayek. De er velskrevne, og gjør nok de fleste lesere klokere.

En mulig innvending mot antologien er at nyliberalismen iblant framstilles som et avsluttet kapittel. Flere skribenter beskriver finanskrisa som et sluttpunkt. Det er dessverre altfor optimistisk. Etter finanskrisa har vi snarere sett mer av det som har kjennetegnet den reelt eksisterende nyliberalismen: aktiv bruk av staten for å markedsrette offentlige områder og kanalisere ressurser oppover i inntektspyramiden. «De nyliberale strategenes» fører til den brente jords taktikk, og det er den truende «pøbelen» som får svi.

Ali Esbati
Økonom