Hele venstresidens tankesmie

Høyresidemyter for fall

Av Lars Gunnesdal, utreder i Manifest Tankesmie.

I disse 1. mai-tider er det naturlig å reflektere over hvordan det norske samfunnet har blitt preget av over 100 år med arbeiderbevegelse. Fagorganisering har vært og er vanlige ansattes viktigste maktmiddel for å sikre seg en rimelig andel av verdiskapingen. Relativt små forskjeller og godt utbygde velferdsordninger er blant framskrittene som har blitt framkjempet.

Fagbevegelsen har vært på defensiven de siste tiårene. Siden 1980 er andelen fagorganiserte i OECD-landene halvert. I et kriserammet Europa er ansattes rettigheter satt under et kraftig press, gjerne framstilt som nødvendige «krisetiltak». I Norge har andelen holdt seg noenlunde stabil, men tendensen går også her hjemme i feil retning.

Færre fagorganiserte gir økt ulikhet
I sin rapport om den nordiske modellens framtid, NordMod 2030, advarer forskere om at «det er svak forståelse blant arbeidstakerne om hvilken samfunnsmessig oppgave fagbevegelsen har.» Hvis ingenting gjøres for å snu utviklingen, ligger fagbevegelsens rolle i Norden an til å svekkes innen kort tid.

I byggebransjen har organiseringsgraden sunket med ti prosentpoeng på like mange år.

De som måtte lure på hva konsekvensene av dette vil være, kan nå også vise til ny forskning fra selveste IMF, som slår fast at den fallende organisasjonsgraden i årene 1980-2010 kan forklare omtrent halvparten av den økte ulikheten i samme periode. Utviklingen tar både form av større lønnsforskjeller mellom arbeidere og at en større del av verdiskapingen havner i lomma til bedriftseierne på toppen.

En utfordring her hjemme er at svekkelsen av fagbevegelsen har kommet lengst i de gruppene som kan hevdes å trenge det mest. Rundt åtte av ti offentlige ansatte er organiserte, mot bare fire av ti i privat sektor. På tross av mye godt arbeid i forbundene, har det vist seg vanskelig å organisere særlig arbeidsinnvandrere. I byggebransjen har for eksempel organiseringsgraden sunket med ti prosentpoeng på like mange år.

Svekker vekst og øker risikoen for kriser
Noe av årsaken til dette ligger i den økende oppsplittingen av norsk arbeidsliv i både A-, B- og C-lag. En innleid arbeider som må basere seg på gjentatte midlertidige ansettelser, eller som er «fast ansatt uten garantilønn» (også kalt 0%-kontrakter), har en svært begrenset mulighet til å hevde sin rett. Streiken i Norwegian er et annet eksempel på hvordan kreative selskapsstrukturer blir benyttet til å frata de ansatte makt og innflytelse. Regjeringa framholder, på tross av de nylig vedtatte svekkelsene av arbeidsmiljøloven, at faste ansettelser fortsatt skal være normen i norsk arbeidsliv, men nekter samtidig å definere hva en fast stilling faktisk er.

Både IMF og OECD vedgår nå at ulikhet er et politisk problem, som svekker veksten og øker risikoen for økonomiske kriser.

Både IMF og OECD vedgår nå at ulikhet er et politisk problem, som svekker veksten og øker risikoen for økonomiske kriser. Høyresidens utdaterte myter, der omfordeling er skadelig for økonomien, og fagbevegelsens fellesløsninger står for noe gammeldags, stivt og udynamisk, står åpenbart for fall. Det burde gi progressive krefter på venstresiden all grunn til å feire – men først og fremst inspirasjon til å kjempe videre.

God 1. mai!

 

Teksten er også publisert i Rødt Nytt nr. 3 2015 og på Manifest tidsskrift.

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Email to someone