Hele venstresidens tankesmie

Grått nytt år, rødgrønt lysglimt

Etter Giske-gate gjenstår bare den verste politiske krisa i manns minne.

Teksten stod på trykk i Klassekampen, 13.01.18.

Marsdal_Raymond_KK_13.12.18
Å tape valget for en regjering som inneholder Per Sandberg, Per-Willy Amundsen og Sylvi Listhaug var ikke bare en katastrofe for Ap. Det var et nederlag for hele venstresida.

Jeg myser etter lyspunkter i et grått nytt år. Jeg finner Raymond Johansen.

Med Raymond som anfører i 2015, vant de rødgrønne makta over hovedstaden for første gang siden de dager da vi fortsatt sa «Televerket». Ved valget sist høst gikk den rødgrønne byrådskoalisjonen, med SV, MDG og Rødt som støtteparti, fram 4,4 prosentpoeng, tross Aps tilbakegang på 2,1. Ap gikk klart mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis.

Hva er det Raymond driver med?

Ulikt Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Hadia Tajik, er det sjelden tvil om hvilken side Raymond Johansen står på. Han gjør seg ikke lekker for Venstre og KrF, men regjerer sammen med SV og MDG.

Raymond Johansen stopper velferdsprofitører som vil inn på barnehagebudsjettene. Oslo Ap tør til og med å si at mer plass for levende byliv betyr mindre plass for Høyre-menneskets beste venn, bilen.

Raymond våger. Raymond vinner. Men han ville nok verken våget eller vunnet uten MDG og SV som pådrivere i miljøpolitikken. Og ikke uten Rødt på vippen.

Rødt på vippen? Det rene kaos. Det glade vanvidd. Et skrekkscenario for Ap i hovedstaden. Det manglet ikke på omsorgsfulle advarsler fra høyre.

Men Rødt under Bjørnar Moxnes er ikke en studiesirkel høyt hevet over norsk virkelighet. Like lite som SV under Audun Lysbakken er en verdi- og utenrikspolitisk opposisjon for mødre (av begge kjønn) som overlater det med norsk arbeidsliv og sysselsetting til n’far sjøl, altså Arbeiderpartiet.

Da Moxnes stakk hodet inn i norsk virkelighet, fikk han øye på det samme som Lysbakken: En sterk og vedvarende etterspørsel blant velgerne etter sosialdemokratisk handlekraft. Som Ap-ledelsen sjelden gidder å respondere på. Det er denne virkeligheten SV/Rødt nærmer seg nå.

Et lite påaktet, men betydningsfullt, fenomen i valgkampen 2017 var at SV/Rødt aldri satset på verdipolitikk. Før var det like sikkert som julekvelden på kjerringa at SV-leder Kristin Halvorsen ville bruke valgkampen til å lokke Kvinnelig Velger (32) med et patosfylt angrep på «mørkemenn i KrF». Lysbakkens SV holder seg langt unna verdipolitisk konfliktmakeri.

Mens Frp presterte det ene utspillet verre enn det andre, sto SVs offensive leder gjennom hele valgkampen i 2017 uten å falle for fristelsen. Tenk det: Lysbakken nevnte ikke Listhaug! I stedet bygde SV sin framgang på rettferdighet, rettferdighet og rettferdighet.

Bjørnar Moxnes’ Rødt synes å følge den samme strategien: De politiske konfliktene skal bygges rundt interessebaserte saker som setter de rike mot folk flest, egenrådige eiere mot ansatte, velferdsprofitørene mot skattebetalerne. Ikke på de sakene som Frp vil at norsk politikk skal handle om.

Denne strategien bygger ikke på en forestilling om at de interessebaserte sakene er «viktigere» enn såkalt verdipolitikk, det vil si saker som handler om religion, kultur, legning og så videre. Men det er de interessebaserte sakene som samler og mobiliserer den koalisjonen av velgere i arbeiderklassen og middelklassen som gir venstresiden flertall. De verdipolitiske sakene, derimot, splitter denne velgerkoalisjonen og gir vind i seilene for høyrepopulistiske partier som Frp.

Ved valget i 2017 snakket SV/Rødt om rettferdighet og velferdsprofitører og gikk fram. Jonas Gahr Støre tok patosfylte oppgjør med Sylvi Listhaug. Ap gikk tilbake.

At SV/Rødt marsjerer inn i sosialdemokratiets kjernesaker, som arbeidsliv og rettferdighet, kan bli en større utfordring for Arbeiderpartiet enn Trond Giske. På Oslo-målingen til Respons Analyse i desember hadde SV/Rødt 16,5 prosent. Legger vi til De grønne, hadde de såkalte småpartiene 23,7 prosent.

Trenden vi ser i hovedstaden kan være begynnelsen på en varig overgang av velgere, særlig de yngre, fra Ap til partier med en tydeligere profil. Dette er tendensen i verden omkring oss. Det er radikale typer som Bernie Sanders som har medvind, ikke høyreorienterte Hillary Clinton. Ikke etterfølgerne til den blå Tony Blair, men røde Jeremy Corbyn.

Hvordan dette slår ut for Ap, kommer an på Ap selv. Det er ikke for sent å bli rettvendt.

I Oslo har Raymond Johansen og Bjørnar Moxnes gjort alle rynkede høyremenns dystre bekymringer til skamme. Riktig nok har Rødt stilt knallharde krav når det gjelder velferdsprofitørene. Når Aps byrådsleder i hovedstaden står noenlunde rettvendt i en opinion der 7 av 10 nordmenn vil begrense den privat velferdsprofitt fra barnehagene, er det mye takket være Bjørnar Moxnes. Men det er god stemning, samarbeidet gir resultater og budsjettene forhandles ferdig – ulikt Høyres kaos med Oslo Frp – i god tid.

Med katastrofen i 2017 havarerte strategien som Støre, Giske og Tajik hadde stått sammen om i Ap-ledelsen: Kompromisser med høyresida, lefling med Venstre. Nå må partiet se i motsatt retning. Og kanskje lære litt av Raymond Johansen.

Magnus E. Marsdal
Leder i Manifest Tankesmie
Publisert i Klassekampen 13.1.2018.

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Email to someone