Hele venstresidens tankesmie

Bevis for ulikhetens pris

AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 03.02.2010

«Vi har et intenst avslappa forhold til at folk blir obskønt rike», filthy rich. Uttalelsen er fra 1998, kort tid etter at Tony Blairs New Labour med dunder og brak hadde kommet til makten i Storbritannia. Det var en av hovedarkitektene til «Den tredje vei», Peter Mandelson, i dag handelsminister, som på denne måten satte ord på et grunnelement i det «moderniserte» sosialdemokratiets verdensbilde.

I et intervju noen år senere ble Blair selv konfrontert med at inntektsforskjellene i det britiske samfunnet ikke hadde minsket under hans styre. De rike rykket fra. Hans svar var, med en populistisk twist, det samme som Mandelsons: «Det er ikke en brennende ambisjon for meg å sørge for at David Beckham tjener mindre», sa Blair. Og så forklarte han at det viktige er å løfte nivået for de aller fattigste – at de skal få «muligheter». Hvordan forholdet mellom ulike inntektsgrupper i samfunnet ser ut, er i Blaris samfunnsforståelse en nærmest irrelevant politisk problemstilling.

I den virkelige verden er det alt annet enn irrelevant.

MER LIKHETBEDRE RESULTATER
Det framkommer med all tydelighet i boka «The Spirit Level», skrevet av de britiske samfunnsmedisinske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett. Undertittelen sammenfatter innholdet godt: Why more equal societies almost always do better – Hvorfor samfunn med mer likhet nesten alltid gjør det bedre.

I boka, som foreløpig ikke er kommet på norsk, men nylig på svensk med tittelen «Jämlikhetsanden», har forfatterne samlet omfattende statistikk fra et tjuetalls rike land. Statistikken gjelder på den ene siden graden av inntektsforskjeller, på den andre siden en lang rekke indikatorer for folkehelse og sosiale forhold.

Resultatet er slående. På punkt etter punkt viser det seg at de samfunnene som har minst inntektsforskjeller – de nordiske landene og Japan – klarer seg best. De som har størst forskjeller – blant andre USA og Storbritannia – klarer seg dårligst. I landene der inntekstspredningen er stor, stoler folk mindre på hverandre, narkotikamisbruk er mer utbredt, levealderen kortere, barnedødeligheten høyere, flere lider av fedme, voldskriminalitet er vanligere, flere sitter i fengsel – og den sosiale mobiliteten, sjansen til å få en annen samfunnsposisjon enn sine foreldre, er mindre.

Der det finnes tilgjengelig statistikk har forfatterne også kontrollert disse sammenhengene i USAs 50 delstater. Resultatene bekrefter bildet. De statene der inntektsskillene er minst er de som oppviser best resultater.

«DYSFUNKSJONELLE» SAMFUNN
I de relativt rike samfunnene som undersøkes, er det altså ikke folks absolutte inntekter som er avgjørende, men forholdet til andre i samme samfunn. Oppfatningen om at det ikke spiller noen rolle om en del blir filthy rich, så lenge de som står lenger nede på samfunnsstigen blir litt rikere enn de var før, tåler ikke kritisk granskning. Inntektsforskjeller gjør noe med hele samfunnet; de «har en sterk virkning på våre relasjoner til hverandre», skriver forfatterne.

I alle land er det sånn at de rikere generelt har bedre helse og løper mindre risiko for å rammes av ulike problemer. Det finnes en «sosial helsegradient». Dette understrekes i Wilkinsons og Picketts bok. Men deres poeng er også at stor ulikhet rammer fler enn de fattigste. Også de som har gjør det ganske bra innen samfunn med høy ulikhet opplever større problemer enn dem med tilsvarende høye inntekter i mer egalitære samfunn. Store forskjeller gjør hele samfunnet mer «dysfunksjonelt».

RELEVANT FOR NORGE
«The Spirit Level» griper direkte inn i norsk politisk debatt. Før jul tok opposisjonspartiene i Norge til orde for en «absolutt» fattigdomsdefinisjon, altså en inntektsgrense i kroner og øre. En slik definisjon fanger ikke inn inntektsspredningen i samfunnet. Det gjør derimot en som definerer fattigdom i forhold til samfunnets medianinntekt. Når Høyres Torbjørn Røe Isaksen klager på vanskelighetene med å «avskaffe fattigdom når man skyter på et bevegelig mål» overser han altså et grunnleggende faktum: Fattigdom er et bevegelig mål i ethvert samfunn som er i bevegelse. «The Spirit Level» gir solid vitenskapelig støtte til det synet.

Boken kan også tas til inntekt for at mange sosiale problemer som diskuteres heftig i offentligheten ikke lar seg løse hvis man ikke er beredt til å gjøre noe med ulikheten. Det gjelder ikke minst på helseområdet. En rekke forskningsresultater taler mot at årsaken til sosiale forskjeller i helsetilstand kan reduseres til individuelle livsstilsfaktorer. Og de strukturelle problemene som bidrar til svekket helse kan verken informeres eller medisineres bort. Det er ikke til å komme bort fra at vi er samfunnsvesener, og vår fysiske og psykiske velvære er følgelig tett koblet til hvordan samfunnet fungerer. Et samfunn med store kløfter genererer, fordyper og reproduserer nød og dårlig helse. Det kan ingen sykehusreform i verden kompensere for.

KRITIKK OG SVAR
«The Spirit Level» har ikke fått stå uimotsagt. Boka lener seg på enkle, parvise korrelasjoner mellom inntektsspredning og ulike sosiale indikatorer. Dels har enkelte stilt spørsmålstegn ved robustheten i resultatene. Er det ikke sånn at de er svært avhengige av utvalget av land, og at man ville fått et helt annet bilde om man bare byttet ut visse av punktene i diagrammene? Dels har det blitt påpekt at denne typen korrelasjoner ikke i seg selv sier noe om årsakssammenhengene.

Men forfatterne redegjør grundig for kriteriene bak utvalget de har gjort. De har sett på de 50 rikeste landene i verden – poengene gjelder jo nettopp rike land. Deretter har de utelukket land med en befolkning å under tre millioner (ikke minst for å ekskludere skatteparadiser som Caymanøyene) og land der pålitelig informasjon om inntektsforskjeller mangler. Statistikken er hentet fra internasjonale databaser. Det overgripende bildet framtrer så tydelig at enkelte punkter i enkelte diagrammer ikke kan rokke ved hovedpoengene. I boka kompletteres også landstatistikken med en stor mengde forskningsresultater fra de siste 30 årene. Dessuten: Når man legger sammen ulike sosiale og helsemessige indikatorer i en samlet indeks, blir sammenhengene mye tydeligere. Også det gir støtte til den allment formulerte ideen: samfunn med mer likhet klarer seg bedre.

Når det gjelder hva som er årsak og virkning, virker det lite trolig at en rekke sosiale problemer har oppstått uavhengig av hverandre og i sin tur bidratt til større kløfter. Det faktum at grupper med samme inntekt klarer seg dårligere i samfunn med mindre likhet, taler også mot hypotesen om at sykdom, fedme eller kriminalitet leder til inntektsbortfall og dermed driver fram voksende ulikhet.

KOMPLISERTE KLASSEFORHOLD
Men det finnes også en dypere kritikk mot bokas resultater. Man kan akseptere de sterke sammenhengene som Wilkinson og Pickett presenterer, uten å fullt ut kjøpe de mekanismene som forfatterne mener fører fra økonomisk ulikhet til helsemessige og andre sosiale problemer.

Forenklet kan man si at Wilkinson og Pickett antar at den hovedsakelige påvirkningsmekanismen er statuskonkurranse: «Hvis ulikhetene er større og visse regnes som nesten alt og andre som praktisk talt ingenting, blir det viktigere hvilken plass i hierarkiet hver og en inntar. Større ulikhet følges trolig av en mer intensiv statuskonkurranse og økt statusuro.» Sosiologiprofessor John H. Goldthorpe kritiserer i en artikkel i European Sociological Review dette premisset. Han mener at sosial stratifisering er en flerdimensjonal historie, og at man ikke, som Wilkinson og Pickett implisitt gjør, kan sette likhetstegn mellom inntektshierarki og statushierarki. Goldthorpe peker dessuten på en del empiriske bevis for at økt uro koblet til sosial status også kan utløses av synkende materiell ulikhet. Han nevner blant annet tiltakende sosial eksklusivitet i klubber og boligområder når de bedrestilte i Storbritannia så lønnsarbeidernes materielle posisjon forbedre seg i mellomkrigstida.

Goldthorpes kritikk er i bunn og grunn en advarsel mot å redusere klasserelasjoner til inntektsforholdene i et samfunn. Den som fullt og helt vil forstå hvordan sosial stratifisering oppstår, reproduseres og påvirker mennesker, kan selvfølgelig ikke nøye seg med de diagrammer og forskningsfunn som presenteres i «The Spirit Level».

Men dette understreker heller enn undergraver budskapet at om forskjeller i samfunnet må forstås relasjonelt. Og det er ikke et argument mot å se stor inntektsulikhet som et samfunnsproblem.

POLITIKK PÅ EN ANNEN MÅTE
Hvis man tar resultatene i «The Spirit Level» på alvor, må man stille mange politiske spørsmål på en annen måte. Når vi ser at høyere BNP ikke i seg selv løser sentrale problemer, mens en skjev fordeling av voksende rikdom derimot skaper problemer, blir det urimelig å forholde seg til fordelingspolitiske spørsmål som en slags finpuss oppå den økonomiske veksten.

Høyresiden har lenge argumentert for sin økonomiske politikk med ulike varianter av trickle down economics. Hvis de rike tillates å bli filthy rich, er tanken, så vokser den kaken som skal deles, og noen smuler, i litt forskjellige størrelser, ramler ned til alle. I realiteten finnes det svært lite som tyder på at det er slik. Ikke en gang i rent økonomiske termer går det generelt bedre for land der kløftene er store, og den siste store krisen er et godt eksempel på de effektene de rikestes eksesser kan få for samfunnsøkonomien. Men i tillegg har vi altså sterke belegg for at økende forskjeller genererer sosiale problemer langs veien.

Norge og andre skandinaviske land hører fortsatt til blant de rike landene som oppviser de minste økonomiske ulikhetene – og de beste sosiale og helsemessige resultatene. Dette har blitt oppnådd ved hjelp av en bevisst politikk som har bygget på sterke fagforeninger, utbygde velferds- og omfordelningsordninger og relativt høye skatter. Det er politikk som i kontrast til høyresidens tilnærming er tuftet på fakta. Hvis det også i framtiden skal være mulig å peke på Norge som et positivt eksempel, trengs en venstreside og en arbeiderbevegelse som studerer disse fakta, og forholder seg alt annet enn «intenst avslappa» til voksende økonomisk ulikhet.

Ali Esbati
Økonom i Manifest senter for samfunnsanalyse