Hele venstresidens tankesmie

Diagnosemakt

Skal Norge konkurrere på verdensmarkedet med dyre privatboliger?

AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 04.11.2009

I forbindelse med det siste rentevedtaket passet sentralbanksjef Svein Gjedrem på å advare mot en «hollandsk syke» som truer Norge.

Diagnosen hollandsk syke kan oppsummeres slik: Et land finner og utvinner naturressurser i raskt tempo, og bruker de pengene som kommer fra salget. Utgiftsøkningene fører til en allmenn økning av kostnadsnivået (lønn, innsatsvarer produsert i landet) og til en sterkere valutakurs. Dette skaper en fare for at industrisektoren mister internasjonal konkurransekraft. På kort sikt fordi det har blitt for dyrt å selge egne varer i utlandet. På lengre sikt kan det også skyldes manglende innovasjon og produktivitetsøkning i industrisektoren. Når den midlertidige strømmen av penger så avtar, blir det vanskelig å opprettholde sysselsetting og velstand. Innsprøytingen viser seg å ha skadet og passivisert den samfunnsøkonomiske kroppen.

Det er nettopp uroen for hollandsk syke som er begrunnelsen for oljefondets handlingsregel. Det er naturligvis klokt å tenke over hvordan man skal bruke store ressurser på en så god måte som mulig. Den muligheten blir større når eiendommen er felles. Men det er forenklet på grensen til det absurde å redusere den overveielsen til hvor mye som brukes nå, i forhold til hvor mye som plasseres i aksjer. Det sentrale er hva ressursene brukes til.

Når Gjedrem skal beskrive symptomene for hollandsk syke, er det imidlertid «sterk underliggende vekst i offentlige utgifter», han advarer mot. Er det god medisin å begrense den økningen, spør Aftenposten. «Jeg vet ikke om det er noen annen», svarer Gjedrem.

Det er merkelig ensporet. Man kunne like gjerne si at problemet peker frem mot helt andre grep.

For det første. Hvis man interesserer seg for den langsiktige konkurransevnen i norsk industri, er det rimelig å diskutere hva som kan bidra til produktivitetsøkninger. En slik tilnærming gir fort argumenter for en strategisk industripolitikk, med investeringer i forskning og utdanning og i oppgradert infrastruktur. Altså mer bruk av offentlige inntekter, ikke mindre. Det er interessant å merke at de nordiske landene, inkludert norsk fastlandsøkonomi, holder et høyt produktivitetsnivå. Relativt store offentlige utgifter har ikke hemmet produktiviteten i konkurranseutsatt privat sektor – snarere tvert imot.

For det andre. Hvis man vil gjøre noe med en virkelig problematisk kostnadsutvikling, finnes det en åpenbar kandidat: boligsektoren. Etter en liten dupp slår de norske boligprisene nye rekorder. Et litt lengre tilbakeblikk viser en kurve som har skutt rett til himmels de siste tiårene. Årsakene er komplekse, men store og mer ulikt fordelte private inntektsøkninger, i kombinasjon med mangelen på sosial boligpolitikk, er grunnleggende. De oppblåste boligprisene får omfattende effekter. De reduserer den sosiale bevegeligheten og gjør inntektsforskjeller om til fysiske atskillelse. De trekker også opp det private forbruket på en måte som vrir og hemmer økonomiens langsiktige vekstpotensial. De enorme summene som pløyes ned i opprustning, omsetning og utbygging av private boliger og hytter, lokker arbeidskraft bort fra samfunnsøkonomisk viktigere sektorer. Og uansett hvor hyggelig det kan være – få kan hevde at Norge skal konkurrere på verdensmarkedet med dyre privatboliger. Det skal riktignok nevnes at Gjedrem faktisk har påpekt problemene med voksende boligpriser i senere tid – og har forsøkt å snakke markedsaktørene til rette. Men en mer balansert utvikling ville kreve en omfordeling fra privat til offentlig forbruk, en (forsiktig) beskatning av boliger og, ikke minst, en bevisst offentlig boligpolitikk for å «lette på trykket» i boligmarkedet.

Svein Gjedrem kommer til sin konklusjon ut fra et implisitt utgangspunkt, der markedet hovedsakelig er selvkorrigerende og der offentlige utgifter gjerne ses som et slags luksus og sløseri, ikke som sosiale investeringer. Derfra peker veien nesten alltid til samme sted: begrensede offentlige utgifter, advarsler mot at økt fordeling kan gi redusert effektivitet. En bedre debatt om hvordan en bevisst strategi for norsk økonomi skal utformes, krever tydeligere – og helst andre – utgangspunkter.

Ali Esbati
Økonomianalytiker i Manifest Analyse