Hele venstresidens tankesmie

Den blå middelklassen

Hvor går de rødgrønnes vei fram mot 2013? Hvilke velgere skal Jens Stoltenberg satse på nå? Veien må gå til høyre, hevder Elisabeth Skarsbø Moen i VG.

AV: MAGNUS E. MARSDAL OG JULIE LØDRUP.
Publisert i VG 18.09.2011.

I sin valgkommentar skriver hun at det rødgrønne prosjektet er kaputt. Hvorfor? Fordi «middelklassen» svikter velferdsstatens verdier.

Moen skriver: «Middelklassen i Norge er stor og ser seg selv i stand til å ivareta flere velferdsbehov på egen hånd. De ønsker å beholde mer av inntektene sine selv og er vant til å kunne kjøpe det de vil ha, ikke stå på ventelister eller i kø.»

Derfor flokker velgerne seg rundt Høyre. Derfor kommer de rødgrønne til å tape i 2013. Derfor må Ap «gå mot Høyre og kapre velgerne som kan tenke seg å veksle mellom disse to partiene.»

Moens påstand bekreftes tilsynelatende av valgresultatet: Høyre går fram og SV tilbake, mens Rødt holder seg stabilt på et svært lavt nivå. La oss likevel forvirre den enkle analysen med noen fakta.

For det første bør en analyse av hva velgerne mener ta hensyn til hva velgerne mener. Vil velgerne virkelig heller beholde mer av inntektene selv og kjøpe flere velferdstjenester på egen hånd? Norsk Monitor (Synovate) har gitt folk to tydelige alternativer og bedt oss velge.

Alternativ A: «Det blir for dyrt å opprettholde offentlige velferdsytelser på dagens nivå. Hver enkelt må i framtida selv ta et større ansvar for å skaffe seg det de trenger av helsetjenester og eldreomsorg.» Alternativ B: «Det må være det offentliges oppgave å sørge for en god helse- og eldreomsorg for alle, selv om dette kan bety at skatter og avgifter må økes i årene framover.»

Alternativ A ligner holdningen Elisabeth Skarsbø Moen mener gjør seg mer og mer gjeldende. Men i 2009 fikk alternativ A støtte fra kun 14 prosent. 76 prosent vil heller skatte mer enn å la den enkelte ta mer av byrden privat.

Kan Moen likevel ha rett i at «middelklassen» vender den norske velferdsmodellen ryggen? Vel, blant velgere med inntekt mellom 400.000 og 800.000 kroner, har alternativet med skatteøkning støtte fra 78 prosent. Selv blant de mest velstående, over 800.000 i årsinntekt, foretrekker 71 prosent skatteløft framfor velferdskutt.

Det er bedre rødgrønn strategi å ta hensyn til denne opinionen enn å late som den ikke eksisterer.

For det andre bør analysen av et lokalvalg ta hensyn til lokale valg. Ingen kommune tar inn mer eiendomsskatt enn Trondheim. Arbeiderpartiet og de rødgrønne har økt skattesatsen gjentatte ganger. Mandag ble ordfører Ottervik gjenvalgt til sin tredje periode ved makten.

Intet sted går Ap så oppsiktsvekkende fram som i Fredrikstad. De siste tre årene har det lokale LO kjørt kampanjen «Rødgrønt Fredrikstad 2011», med store konferanser for tillitsvalgte, 70-80 bedriftsbesøk, høy medieprofil og hard konfrontasjon med Frps ordfører. Resultatet ble 49 prosent til Ap etter 30 prosentpoeng framgang, og regimeskifte.

I Oslo – landets mest klassedelte by – signerte lederne i Ap og SV på at selv ikke de rikeste av de rike skal ut med ett øre i eiendomsskatt. Gevinsten ble fortsatt blått styre av hovedstaden.

Det typiske for Trondheim og Fredrikstad, er at arbeiderklasseorganisasjonen LO har preget politikken markant, noe de rødgrønne vinner valg på. Det typiske for Oslo er at venstresidas lokaltopper fører valgkamp på Høyres premisser, og taper gang på gang.

Nederlaget er ikke nødvendig. Venstresida har flertall i en stor majoritet av Oslos bydeler. Problemet er valgdeltakelsen. I rødgrønne bydeler kan deltakelsen være over 15 prosentpoeng lavere enn i rikere bydeler på vestkanten, der de borgerlige kan ha nesten 80 prosent oppslutning.

Blant de rike er det en mye høyere andel som stemmer enn blant de med vanlig inntekt og de fattige. De som trenger demokratiet mest, bruker det minst.

Her ligger venstresidas strategiske utfordring: Hvordan hente ut flertallspotensialet gjennom å gjøre valgdeltakelse mer meningsfylt for flere av de mindre privilegerte? Den motsatte strategien er selvutslettende. Hvis venstresida ikke lenger våger å være venstreside, hvis fellesskapet forvitres ovenfra, da åpnes opinionen for den private lommebokens løsninger.

Skal venstresida vinne Oslo, må de underpriviligerte bydelene i øst oppleve at noen partier virkelig slåss for deres interesser, slik de privilegerte tydeligvis gjør i vest. Strategien VGs kommentator anbefaler, at Ap skal ligne mer på Høyre, er den beste garanti for at noe slikt aldri vil skje.