Hele venstresidens tankesmie

Krisen bak krisen

Svaret som tilbys på kapitalismens strukturelle krise, blir å minimere den demokratiske ressursfordelingen til fordel for økt markedsmakt.

AV: ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 26.10.2011

I siste nummer av tidsskriftet New Left Review har den tyske sosiologen Wolfgang Streeck en artikkel med den treffende tittelen «Den demokratiske kapitalismens krise». Begrepet «demokratisk kapitalisme» – som hovedsakelig beskriver etterkrigskapitalismen i USA og Vest-Europa – bruker han om en politisk økonomi der to motstridende prinsipper for ressursallokering sameksisterer. På den ene siden prinsippet om «de frie» markedskreftene. Tilbud og etterspørsel bestemmer pris på både arbeid og varer; kjøpekraft bestemmer hva som produseres og hvor mye. På den andre siden prinsipper om sosiale behov og rettigheter. Myndighetene må forsøke å balansere disse mot hverandre; ellers straffes de direkte i politiske valg, eller indirekte gjennom økonomiske problemer som igjen fører til valgnederlag.

Som politisk modell er dette naturligvis altfor simplistisk. Men de lange linjene er viktige. Etter 1970-tallet, da den økonomiske veksten avtok, har konflikten mellom de to prinsippene blitt hardere. Situasjonen har blitt håndtert på ulike måter, med noen geografiske variasjoner. Etter oljekrisen trykket særlig USA opp mer penger, med stigende inflasjon som konsekvens. Arbeiderne kunne fremdeles forhandle til seg lønnsøkninger. Kapitaleierne kom under et visst press. Deretter nyliberalismen til Thatcher og Reagan: knuste fagforeninger, økt arbeidsløshet og usikkerhet på arbeidsmarkedet. Og så «den nye økonomien», med avreguleringer, billige lån og finansbobler.

Staten har alltid spilt en nøkkelrolle for kapitalismens konkrete utforming. I dag ser vi hvordan mange regjeringer har tatt over den voldsomme kreditten som har vært tilgjengelig for privat sektor – den som har holdt forbruket oppe på akseptable nivåer for de brede lag av befolkningen, samtidig som den har generert svært god profitt til den finansøkonomiske eliten. På verdensbasis vokste statlig gjeld som andel av BNP med tre prosentenheter mellom 1990 og 2000. I perioden 2000–2010 var den veksten 23 prosentenheter.

Streeck spør seg hvor langt myndighetene kan gå i å presse markedsaktørenes eiendomsrett og profittforventninger på innbyggerne uten å tape sin demokratiske legitimitet.

Det ser ut til at de kan gå ganske langt. For hver euro som lånes ut i «støttepakker», tvinges mottakerlandene til nye nedskjæringer i lønn, pensjon og offentlige tilbud. Slik berøves framtidige generasjoner fruktene av sitt arbeid for å garantere dagens bankierer så mye som mulig av deres posisjoner. Men arbeiderklassen presses også i de landene som låner ut pengene. I Tyskland gjennom svært små reallønnsøkninger over lang tid, samt et hardt lavtlønnsmarked for dem som faller utenfor det vanlige arbeidsmarkedet.

Mens regjeringene i Hellas og Portugal i prinsippet har måttet overlate makten over den økonomiske politikken til IMF og EU, styrker EU-byråkratiet generelt sin stilling. Kommisjonen får nå forhåndsgranske EU-landenes budsjetter og komme med «anbefalinger». Krisen har gjort det lettere å implementere «Euro Plus-pakten». Den skal «styrke konkurransekraften» ved å redusere lønnskostnadene, fjerne lønnsglidning (det vil si kunne tvinge frem reallønnssenkning ved inflasjon i løpet av avtaleperioden) og uttrykkelig holde nede lønnsnivået i offentlig sektor. «Stabiliteten» i offentlige finanser skal garanteres gjennom nasjonal lovgivning som reduserer det demokratiske handlingsrommet, og helt spesifikt gjennom oppsyn med «holdbarheten» i utgifter til pensjoner, helsevesen og trygder – med andre ord nedskjæringer.

Svaret som tilbys på kapitalismens strukturelle krise, blir å minimere den demokratiske ressursfordelingen til fordel for økt markedsmakt.

Hva innebærer dette for det demokratiske systemets legitimitet? I de landene der krisen har tatt form av massearbeidsløshet og mer fattigdom, er svaret frustrerte gateprotester og oppløsning av tilliten til etablerte partier. Men det er naivt og sneversynt å ikke se også Norge som en del av dette store dramaet. «Den demokratiske kapitalismens krise» er et globalisert faktum. De kreftene som vil oppløse folkestyrets landevinninger i markedsmakt, har sine aktive representanter også her. Det stadig mer intense ønsket om å begrense pensjons- og velferdsordninger, og å åpne utdannings- og omsorgstjenester for private profittinteresser, vitner om det.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analsye