Hele venstresidens tankesmie

Stoltenberg avsporer uføredebatten

Hvorfor vil Jens Stoltenberg heller diskutere ordet «kutt» enn realitetene i forslaget om innstramming mot uføre pensjonister?

AV MAGNUS E. MARSDAL
Statsminister Jens Stoltenberg ønsker å tilbakevise nyhetsmeldingene om at regjeringen vurderer innstramminger som vil ramme de medisinsk uføres alderspensjon.

Stoltenberg skriver på Arbeiderpartiets nettside at «Det er fullstendig feil at det legges opp til kutt i pensjonene i forhold til dagens nivå»

Det springende punktet er hva som menes med «kutt».

LEVEALDERSJUSTERING
I hverdagsspråk vil flere av forslagene om innstramming mot uføre som ligger på regjeringens bord kalles «kutt». Vi kan hente ett talende eksempel på dette fra Arbeidsdepartementets notat til LO, som ble kjent gjennom mediene 19. november:

Uføres årlige alderspensjon skal automatisk justeres ned hver gang generell levealder går opp («levealdersjustering» av pensjon).

Allerede i 2030 vil dette bety rundt 10 prosent inntektsreduksjon sammenlignet med hva pensjonisten ville fått i dagens ordning. Lenger fram vil tapet bli desto større. Og uføre har ingen anledning til å motvirke dette ved «å stå lenger i arbeid».

KUTTER 15 MRD
Dette inntektstapet vil i hverdagsspråk ofte kalles «kutt». Det er ikke så rart. Endringene det er snakk om, vil jo føre til at den uføre pensjonistens årsinntekt kuttes med store summer, sammenlignet med hva hun vil hatt rett på hvis endringene ikke blir innført.

Det er også store utgifter som skal kuttes. I Uførepensjonsutvalgets innstilling (NOU 2007:4, s. 250) står det at levealdersjustering av pensjonen til uføre vil føre til 15 milliarder i årlig innsparing når vi kommer til 2050:

«Levealdersjustering av alderspensjonen til uføre utgjør om lag 15 mrd. kroner av de anslåtte innsparingene i utgiftene til alderspensjon i 2050, sammenlignet med dagens system.»

SELVFØLGELIGHETER
Hva er så Stoltenbergs argument for at det ikke er snakk om kutt? Det er som følger: «Når det gjelder alderspensjonen til tidligere uføre vil det også i årene som kommer være en vekst i pensjonene og økning i kjøpekraften.»

Statsministeren benekter ikke at levealdersjusteringen vil kutte milliarder av kroner årlig, eller at dette vil stramme inn på inntektsutviklingen til uføre pensjonister.

Hva formuleringen hans uttrykker, er egentlig en selvfølgelighet: En ufør pensjonist i 2050 vil ikke nødvendigvis ha mindre enn en pensjonist som levde 40 år tidligere hadde, selv om hun får mindre enn hun ville hatt med videreføring av dagens rettigheter.

Dette er fordi pensjonister i 2050 (selvsagt) vil ha generelt høyere opptjening (fordi de hadde høyere reallønn) enn pensjonister i 2010. Slik vi i dag har høyere inntekt enn folk hadde i 1950.

Dette er ikke noe annet enn økonomisk vekst – at verden går framover.

AVSPORING
Sånn sett, kan man se for seg at det ikke blir «kutt i pensjonene i forhold til dagens nivå». Å krangle om begrepet «kutt», er imidlertid en avsporing av den politiske debatten.

Vi kan godt kalle tiltakene mot uføre for «innstramming» i stedet. Og det står fast at innstrammingene Stoltenberg vurderer vil bety:

  • Kutt i statens utgifter på rundt 15 milliarder årlig (anno 2050).
  • Markant nedgang i den uføre pensjonistens inntekt sammenlignet med videreføring av dagens regler – et inntektstap de medisinsk uføre ikke kan motvirke ved «å stå lenger i arbeid».
  • Markant svekket inntektsvekst for uføre pensjonister sammenlignet med samfunnets lønnsvekst generelt. Det vil si en relativ fattiggjøring av uføre pensjonister.

Det politisk kontroversielle i denne saken er ikke ordet «kutt». Det kontroversielle er hvorvidt en slik målrettet innstramming overfor akkurat denne gruppen er en ønsket utvikling for rødgrønne partier og velgere.

Magnus E. Marsdal
Leder ved Manifest senter for samfunnsanalyse