Hele venstresidens tankesmie

Vått krutt

Statsministerens nyttårstale tok aldri helt av.

AV ERIK S. REINERT
Publisert i Klassekampen 6.1.2010

Statsministerens nyttårstale ga oss historiske sammenligninger – en slags lignelser – i den hensikt å belyse norsk nåtid. Den viktigste av dem var bildet av flommen av gull inn i Spania på 1500-tallet som skapte fattigdom; en tilnærming jeg også har brukt i denne spalten.

Her ligger det interessante paralleller som kunne vært bedre utnyttet. Et poeng var at insentivsystemet i Spania fremmet visse typer uproduktive investeringer. Skaffet man seg en adelstittel med tilhørende landeiendom ble man fritatt for skatt.

Parallellen til dagens norske skattesystem som skaper skatteparadiser i fast eiendom og som skyver skattebyrden over på dem som produserer varer og tjenester ligger oppe i dagen. Slik svekker man produksjonslivet uansett om konteksten er 1550 eller 2010.

Hovedproblemet er imidlertid at statsministeren og hans baktropper fullstendig har oversett den mest grunnleggende lærdommen fra den økonomiske katastrofen gullet skapte i Spania på 1500-tallet: Landet klarte ikke å investere rikdommen i sitt eget produksjonsapparat.

Allerede i 1558 påpekte Finansminister Luis Ortíz i et memorandum til Kong Philip II at Spania ble gjort til latter i resten av Europa fordi de ikke var i stand til å foredle sine egne råvarer. På samme måte selger Norge i dag alt for meget «kunnskap på rot»: det er ikke nok å produsere kunnskapen, det må skapes langt bedre insentiver til å investere i høyteknologiproduksjon i Norge. At norske storbedrifter legger produksjon av fornybar energi til Tyskland og England er eksempler på en fundamental svikt i den økonomiske politikken. På samme måte som Spania klarer vi ikke å investere gull/olje tilstrekkelig i vårt eget produksjonsapparat, inkludert infrastruktur.

Når økonomer med lite historisk kunnskap trekker historiske paralleller uten å ha tilstrekkelig bakgrunn og innsikt kan konklusjonene bli svært feil.

Lignelser fra historien blir brukt som retorisk staffasje som tilsynelatende bringer liv i fortellingen. Problemet er at dagens politikk er skapt av historieløse ligninger, slett ikke av historiske lignelser.

Norge er nettopp i ferd med å gå i samme felle Spania gjorde. Historien misbrukes til å skape «falske innsikter».

Genren er i bunn og grunn den samme som når sentralbanksjefen referer til Alexander Kiellands «Fortuna» for å forklare finanskriser. Både når det gjelder Spanias avindustrialisering og fall og når det gjelder finanskriser finnes det hyllemeter av historisk faglitteratur som dagens økonomer totalt overser.

Isteden presenteres små men grunne historiske tablåer som om de representerte toppen av akkumulert visdom.

Statsministeren brukte et sitat fra finansminister Erik Brofoss fra 1946 som inngang til hva Norge skal leve av etter oljepengene: «Vi må fri oss fra forestillingen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker hverandres arbeid, ikke andres.»

På sett og vis utgjør dette sitatet en bredside mot dagens petroleumsfond, sett fra økonomisk teori slik den kom ut av krisen i 1930-årene.

I motsetning til et enkeltindivid kan en nasjon ikke spare gjennom finanssparing, men bare ved å investere i sitt eget produksjonsapparat, i verktøyet og teknologien bak «hverandres arbeid».

Det er som sagt denne manglende evnen til å transformere penger til nasjonal produksjonskapasitet som er hovedlikheten mellom Spania på 1500-tallet og Norge i dag.

Statsministerens uforpliktende henvisning til at vi skal leve av «hverandres arbeid og hverandres kunnskap» er uten denne erfaringen og inneholder ingen retningshenvisninger. Siden alle land, både fattige og rike, lever av hverandres arbeid og kunnskap er dette etter mitt syn en banalitet.

Utfordringen for oss alle er at vi vil vite hva slags kunnskap, hva slags næringsstruktur og hva slags politikk som trengs for å skape de nye arbeidsplassene, den nye industrien og de nye tjenestesektorene vi skal leve av i framtiden.

Fornybar energi, vindkraft, ren energi til ren industri… det er mange retninger som kunne vist at statsministeren hadde teknologiske vyer, og som kunne gitt talen litt krutt. Isteden får vi det vanlige fokuset på kjøp og salg – enten det er av kvoter eller regnskog – ikke på produksjon.

Dette var ikke et budskap som fenget: kruttet var for vått og visjonen for triviell til at nyttårsraketten kunne ta skikkelig av.

Erik S. Reinert er siviløkonom og sosialøkonom og seniorrådgiver i Norsk Institutt for Strategiske Studier (NORISS).