Hele venstresidens tankesmie

Angrep eller forsvar

Med de dyre og omfattende kampflykjøpene har Stortinget kjøpt seg et stort problem.

AV INGEBORG ELIASSEN OG CATHRINE SANDNES
Kronikk i Klassekampen, 18. januar 2016

«For alt vi har. Og alt vi er». Det høres fint ut. Sammen med bilder av spektakulær norsk natur – fjellet, havet, årstidene som skifter – var det slagordet for kampanjen Forsvaret lanserte i 2013. Den var vakker, neddempet, nær og nasjonalromantisk. Den fokuserte på unge mennesker i hverdagslige situasjoner og på forsvaret av vårt eget land. Kontrasten var stor til bilder av norske soldater, slik vi var blitt vant til å se dem, bevæpnet, på oppdrag i Afghanistan, et land på den andre siden av kloden.

Faksimile_Angrep_eller_forsvar

Den demokratiske oppslutningen om det norske forsvaret er tett knyttet til tanken om et folkelig forsvar av eget land. I så måte har Out of area-politikken bidratt til å øke avstanden mellom Forsvaret og samfunnet. Bombekampanjen over Libya i 2011 var den offensive politikkens foreløpige høydepunkt. Den kan komme til å peke framover mer enn nordmenn flest er forberedt på.

Det vil kampflykjøpet sørge for. Til bombingen av Libya bidro Norge med seks F-16. Med 52 splitter nye F-35 i hangarene legger vi opp til å kunne stille med tolv fly til innsats utenlands. 254,4 milliarder kroner i levetidskostnader, hvor 67,9 milliarder 2015-kroner er selve innkjøpsprisen. Beløpet er ikke justert for den siste tidens kraftige fall i kronekurs. Denne utgiften kommer på toppen i et forsvar som allerede befinner seg i dyp økonomisk krise. Ifølge forsvarssjefen trengs det 180 milliarder kroner mer de neste 20 årene bare for å holde på dagens modell – som for øvrig er ganske slunken.

Kampflyene er norgeshistoriens største investering. I det offentlig tilgjengelige materialet om kampfly generelt og F-35 spesielt finnes rapporter som diskuterer kampflyenes militærstrategiske rolle, og hvordan de kan samspille med andre våpengrener. Men analyser som ser de økonomiske konsekvensene av kampflykjøpet for Forsvaret som helhet, glimrer med sitt fravær. Forsvarsdepartementet legger ned 10.000 arbeidstimer i året på å følge budsjettutviklingen til F-35. Noen av dem kunne med fordel ha blitt brukt til å vurdere flyenes påvirkning på resten av Forsvaret.

Ifølge forsvarssjefens Fagmilitære råd er konsekvensene av et videreført flatt budsjett et sjøforsvar uten ubåter, korvetter og sjøheimevern, og et heimevern som reduseres fra 42.000 til 30.000 personer. Men aller mest vil det gå ut over Hæren. I et videreført flatt budsjett vil Hæren ikke være i stand til å stille sin ene gjenværende brigade. Det er, som generalinspektøren formulerer det, «en styrt avvikling».

I så fall har vi et forsvar som kan bidra sterkt i Nato-alliansens utenlandsoperasjoner fordi det består av mange kampfly, relativt flere enn andre allierte, som har skrumpet sine bestillinger. Flyene vil bli sterkt etterspurt i framtidige kriger som kan bli initiert av et USA med globale maktinteresser, interesser som ikke nødvendigvis sammenfaller med norske. Hjemme vil Forsvaret bli så tynt at vi vil være enda mer avhengig av å stille når våre allierte kaller på oss. Samtidig er det et åpent spørsmål hvordan vi forsvarer oss i konflikter som foregår på nivåene under fullskala krig.

Takket være motstanden fra SV, partiet som har lavest vilje til å vri penger fra offentlig velferd til offentlig forsvar, er det mulig for Stortinget å redusere antall fly ved behandlingen av hvert statsbudsjett de neste årene. Med vedtaket om at hvert flykjøp – på seks om gangen – skal behandles årlig, er det blitt mulig å stoppe kjøp utover de 28 flyene som Stortinget har gitt fullmakt til så langt.

Men det viktigste styringsdokumentet for framtiden til Forsvaret og flyene blir den nye langtidsplanen som Stortinget skal behandle rett før sommeren. Den ser på investeringsplanene for de neste ti årene og legger føringer for de neste fire. Det er i denne fireårsperioden de siste 24 flyene er planlagt bestilt. I forrige langtidsplan reduserte Stortinget antall fly fra 56 til 52. I denne langtidsplanen bør de redusere langt mer.

Å stoppe antall kampfly ved 28 vil bety at ambisjonsnivået for flyvåpenet befinner seg i nederste del av det den konseptuelle løsningen, som i sin tid var et nøkkeldokument for å vurdere antall fly, skisserer. Denne utredningen konkluderte med at «det minste kompetansebærende kampflyvåpen» ville ligge mellom 27 og 42 fly, avhengig av hvilken type man valgte. Myndighetene valgte fly på aller øverste hylle. Da skulle logikken tilsi at det skulle være mulig å klare seg med et antall i nedre sjikt. Men med ambisjoner om et kampflyvåpen som har slagkraft og evne til å ta ut «strategiske mål» på fiendtlig territorium, slik Stortinget i sin tid formulerte kriteriet, ballet det naturlig nok på seg. Og har man til og med en ambisjon om å kunne ha tolv fly til Natos disposisjon, samtidig som forsvarsevnen hjemme ikke skal lide, ender man altså på 52 fly.

Dagens ambisjonsnivå må sies å være oppsiktsvekkende høyt for et fredelig land med fem millioner innbyggere. Skal Norge virkelig ta mål av seg om å ta ut russiske «strategiske mål», altså bombe rakettkryssere i Kirov-klassen, og risikere å bli sett som aggressoren i en konflikt med en militær stormakt? Er det rimelig å holde seg med et forsvar som tar seg råd til å ha en full flyflåte hjemme, samtidig som vi sender tolv fly til Nato? Det er ikke åpenbart at svaret er ja på noen av disse spørsmålene.

Den brede oppslutningen rundt dagens forsvar er knyttet til prinsippet om å forsvare norsk territorium. Det er en defensiv og demokratisk tilnærming, hvor samfunnet bidrar med penger og personer, med en forventning om at konflikter løses med minst mulig dramatikk. Den langvarige krigen i Afghanistan og den massive bombingen av Libya gjort lite for å styrke samhørigheten med det norske samfunnet. I dette bildet fremstår kjøpet av F-35 som et utslag av stormannsgalskap: Det er lite som tilsier at Norge skulle trenge det ypperste av bombefly, at vi trenger så mange at de kan utgjøre en kraftsamling og ta mål av seg om å true strategiske mål langt inne på russisk territorium.

Det ligger betydelig militærfaglig og tverrpolitisk prestisje i kampflyene. Det brukes enorme ressurser på å følge opp den tekniske og økonomiske utviklingen. Men uansett hvor godt flyet måtte ende opp med å bli, og selv om det utenkelige skulle skje – at kostnadsberegningene ikke skulle sprekke – vitner bestillingen om større ambisjoner enn innsikt. Ved å insistere på å kjøpe dyrt og mange, kjøpte Stortinget seg et mye større problem enn de kan ha vært klar over.

De neste fire årene har de fortsatt muligheten til å bøte på skaden og sikre et fremtidig forsvar som er balansert og innrettet på å forsvare det vi har, og det vi er, hjemme i Norge.