Hele venstresidens tankesmie

Blåblått verdensbilde

AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 23.oktober 2013

Den som vil forstå den blåblå regjeringens ideologiske kompassretning og drivkraft, kan ikke nøye seg med å lese den forsiktig innpakkede Sundvolden-avtalen mellom Høyre og Frp.

Den tenkningen som styrer høyrepolitikken, kommer desto tydeligere frem i hvordan de mest bevisste representantene for borgerligheten ordlegger seg. Civitas fanebærer i det nye Stortinget – Venstres Sveinung Rotevatn – kommenterte nylig opplysninger om press på lønnsnivået i reiselivsnæringen med at dette jo er «kjempebra for Noreg». Det går hånd i hånd med Rotevatns beskrivelse av «den uunngåelege framtida for norsk økonomi og arbeidsliv», der vi «må jobbe meir [og] stramme inn den offentlege pengebruken».

Noen uker tidligere kunne vi høre investor og tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe føre resonnementer om «en reell utfordring» for ufaglærte i Norge: I USA betaler McDonald’s ussel lønn, men du får jobben, mens levestandarden i Norge er «mye bedre på Nav enn på minstelønna i USA». På spørsmål om lønningene derfor bør gå ned i Norge, svarer han: «Jeg sier at det lønnssystemet vi har, skaper en viss ungdomsarbeidsløshet. Ikke ekstremt i Norge. I Syd-Europa er det helt klart. Der bør lønnsnivået ned, og det skjer også, for å redusere arbeidsløsheten», noe som imidlertid hindres av «veldig sterke» fagforeninger.

Dette gir innsikt i et verdensbilde som er internt konsistent – men som møter en del utfordringer i konfrontasjon med faktiske forhold. Norge, med sitt høye lønnsnivå, har høyere sysselsettingsnivå enn i Sør-Europa, både generelt, blant de unge og blant ufaglærte. Dette gjelder også i sammenligning med USA. I Norge er det høy tilslutning til fagbevegelsen, mens tilslutningsgraden i Spania ligger under 20 prosent.

«Jeg heter Benjamín Serra. Jeg har to bachelorgrader og en mastergrad, og jeg rengjør toaletter … for å betale husleie for mitt rom i London». Beskjeden fikk stor spredning på nettet i september. Serra påpeker at han ikke skammer seg over jobben, men for at han ikke lenger har muligheter i Spania. Han er på ingen måte alene. Det er stor økning i arbeidsløshet blant velutdannede ungdommer i Spania, Portugal, Hellas og også i for eksempel Sverige. Mange av dem emigrerer. De bruker en personlig og samfunnsmessig investering til å utføre lavlønnet arbeid i andre land. Mange hopper av utdanninger, andre klarer seg på strøjobber i servicesektoren, uten å få virkelig yrkestrening. Europa får en «tapt generasjon» der de samlede sosiale kostnader blir langt større enn «bare» dagens arbeidsløshet.

Skrivebordsteoriene på samfunnstoppen gir enkle og klare svar. Lønningene bør synke til tilbudet svarer til etterspørselen. Da fylles plassene og alle får det de skal ha. Velferdsordninger som hindrer en slik «justering» nedover, hemmer effektiviteten i økonomien.

I virkeligheten er det ikke høyere sysselsetting i land der lønnsnivået er høyere. Derimot er det andre spørsmål som dukker opp: Hva er det slags jobber som skal oppstå med denne strategien? Hvem skal ha dem? Hva skjer med den langsiktige økonomiske utviklingen?

Det vi nå ser i USA og de europeiske kriselandene, gir en del svar. Deindustrialisering i det som blir «periferi». Men også lavere lønninger og dårligere arbeidsvilkår for store grupper, mangel på investeringer, nedskjæringer i produktivitetsskapende infrastruktur og velferdstjenester. Samtidig en gjenopphenting hos de finansielt mektige.

Norge har (bare) delvis vært et unntak fra denne utviklingen. Men oppe på kommandohøydene peker kompassnålen i en entydig retning. Dels skal lønnsutviklingen begrenses. Dels skal det være «uunngåelig» å betale mer for velferdstjenester gjennom markedet i stedet for skatteseddelen, og at syke og arbeidsløse skal straffes økonomisk. Dette er ingredienser i samme oppskrift. En oppskrift for å kanalisere ressurser nedenfra og opp – fra vanlige folk som jobber eller som delvis og/eller midlertidig har havnet utenfor arbeidsmarkedet, til alle de som har det trygt og godt.

Spørsmålet er om norsk økonomi skal underlegges dette bakstreverske paradigmet, eller om det vil mobiliseres mot nedmonteringen av det som gjør norsk økonomi produktiv og velfungerende.

Ali Esbati
Daglig leder i Manifest Analyse